Scroll To Top

Mobilize – Lovende, men ingen ny klassiker

Plater 1. april 2002
Karakter

Det har gått noen år siden Grant-Lee-navnet entret arenaen og skapte furore med to av nittitallets aller mest helstøpte album. Det var gjennom debuten Fuzzy fra 1993 og Mighty Joe Moon fra året etter – begge signert bandet Grant Lee Buffalo. I de påfølgende årene har verken bandet eller soloartisten Grant-Lee Phillips markert seg nevneverdig, til tross for at en rekke utgivelser har sett dagens lys etter de to glitrende platene fra første halvdel av forrige tiår.

Mobilize åpner med en klassisk Phillips-komposisjon. See America kunne like gjerne kunne ha vært et innslag på begge de nevnte album. Den atmosfæren Grant-Lee skaper i denne låten, vitner stort om tidligere bragder. Samtidig låter det hele noe mer pompøst og en smule mer ordinært enn dengang da. Det inntrykket forsterkes utover i dette soloalbumet. Widescreen-rocken som var Grant lee Buffalos varemerke, er i dag redusert til et betraktelig mer ordinært lydbilde, selv om Phillips’ stemme fremdeles bærer preg av at vi har med en virkelig størrelse på fronten å gjøre.

Til tross for at Mobilize inneholder tolv solide komposisjoner, hvor bakmannen selv har satt sin tydelige signatur i måten låtene fremstilles på, føles det likevel som om det er et stykke igjen før han når opp til gamle høyder. Ikke det at dette materialet er svakt, for det er det på ingen måte, men det låter som tidligere nevnt litt for pompøst. Resultatet blir på en måte litt for enkelt, og ikke like minnerikt som ønskelig.

Mobilize er en grei, dog likevel ingen uforglemmelig utgivelse fra en velrenommert amerikansk musiker. Og selv om Grant-Lee tidvis glimter til, er det fremdeles et stykke igjen til vi kan snakke om en ny klassiker fra den kanten.

Om skribenten

kommentarer