Scroll To Top

Usannsynlig bra

Biffy Clyro - "Blackened Sky"

Plater 14. april 2002
Karakter

Da har du de albumdebuterende Biffy Clyro som ganske enkelt noe av det beste som har bebodd CD-spilleren til denne karen på lang, lang tid.

Bandet består av gitarist Simon Neil og tvillingbrødrene James og Ben Johnston på henholdsvis bass og trommer. De brukte tenåra til å høre på og spille Korn, Guns’n’Roses, Nirvana og Weezer. Men etter å ha oppdaget band som Fugazi, The Red House Painters og Mineral, lå veien åpen fram til det musikalske uttrykket mellom emo, hardcore, punk og alternativ rock som bandet i dag befinner seg midt oppe i. Og med tre vokalister, er særpreget til bandet ikke lett å bomme på.

Låtene på Blackened Sky varierer i uttrykket fra låt til låt. Det er sjelden lett å vite hvor det neste trinnet settes. Den strålende førstelåta Joy.Discovery.Invention er for eksempel innom jazzlignende vokallinjer, desperate crunchfuzzgitarer og en smått voksenrockaktig melodi. Det høres kanskje fryktelig schizofrent ut, men tro meg; det låter fullstendig naturlig. Gjennomgangstonen er likevel hjerte / smerte-emocore, med basis i intelligente arrangementer, ville gitarer og en sjelden sans for melodier som ikke blir for opplagte. Hør bare på den nydelige Christopher’s River, en sår «ballade» med et refreng verdt å dø for.

Videre veksles det mye mellom stans og spill, mens forsking på disharmonier på gitaren kombineres med utsøkte stemmeharmonier. Det er ganske så utrolig å tenke på at dette er ei debutplate, for trioen låter uforskammet modne ut. Biffy Clyro har musikalske ideer som ikke nødvendigvis er blodferske, men likevel bærer Blackened Sky preg av å være skapt av kreative hoder uten respekt for noe annet enn sine egne instrumenter. Og knapt nok det. Nå skal det sies at bandet har gitt ut en EP tidligere, den glimrende titulerte Thekidswhopoptodaywillrocktomorrow. Men det gjør ikke bandet mindre ferske.

Biffy Clyro er unektelig fra de britiske øyer, men linken til amerikanske band i samme gate er kanskje enda mer tydelig. Kanskje er dette bandet the missing (emo)link mellom de mer desperate og alternative engelske Bob Tilton, og de amerikanske og langt mer poppa Jimmy Eat World? Hvis førstnevnte er den sære broren og sistnevnte den overfladiske, så er Biffy den sarkastiske, intelligente og følsomme mellombroren. Det har etterhvert blitt mange band som opererer innenfor denne genren, men Biffy-gutta står stødig for seg selv og med sitt eget lydbilde. Du finner mange referanser til andre band gjennom hele plata, men Biffy Clyro har ingen problemer med å smelte det sammen til noe som høres svært særegent ut. Noe som betyr kvalitet.

Albumet er forøvrig spilt inn og produsert i samarbeid med Chris Sheldon og Paul Corkett, som hver for seg har jobbet med Therapy?, Foo Fighters, Feeder, Anthrax, The Cure, Feeder, Suede og Placebo – for å nevne noen få.

Det er helt sikkert altfor tidlig å begynne å rope om at dette blir et av årets beste album, selv TV-reklamene har ikke begynt med det, men undertegnede regner det som lite sannsynlig at Blackened Sky kommer til å dette ut av topp ti-lista mi i år. Med denne plata, beviser Biffy Clyro at de fortjener verdensherredømme. Jo før jo bedre…!

Bandet spiller på So What! Den 11. mai, på Garage den 12. mai og på Checkpoint Charlie den 13. Du vet hva du har å gjøre! Un-fucking-believable!

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer