Frontside Rock’n’Roll – Drønnende deja vu

Jeg har sett BigBang live to ganger, og blitt like positivt overrasket hver gang. Første gangen var på Norwegian Wood et par år tilbake, da Øystein Greni og gjengen spilte med Jaga Jazzist. En formidabel, bakoversveisblåsende opplevelse. Dessuten besøkte jeg, nærmest ved en tilfeldig, deres konsert på Rockefeller i Oslo høsten 2001. Et tettere, svettere og mer henrivende råkkenrållfreakshow skal man lete lenge etter.

Live er BigBang bedre enn de aller fleste. Å overføre ur-energien til plate har ikke være like enkelt på de foregående skivene. Denne gangen er livegleden i større grad blitt med. Frontside Rock’n’Roll oser av energi, spilleglede og fandenivoldskhet. Øystein Greni står tidvis fram som en norsk Jimmy Page og øset, øset her er formidabelt. Får du ikke rockfot av dette, begynner du å bli gammel.

Når det er sagt, er ikke alt kilende fryd. Ankepunktet er uomtvistelig; kjedsomheten kryper inn litt for ofte. Rockfoten går, men den går på autopilot eller… eh; cruise control. Syttitallsreferansene er så sterke at deja vu-fornemmelsen kommer. Dette har vi hørt før.

Retro som før fra BigBang. Skiva inneholder heller ingen klar hitlåt á la freske Girl In Oslo. Nettopp det kan ha noe å gjøre med at tematikken er dystrere og mer emosjonell enn før – brusten kjærlighet og to av Grenis venner som omkom tragisk i fjor (tittellåta). Låtmaterialet er likevel jevnere enn på Clouds Rolling By.

Aller best er Where The World Comes To And End, som med sitt trøkk og energiske driv gir de sterkeste assosiasjonene til Zeppelin, Jimi Hendrix og Lenny Kravitz. Heaven And Stars Above er best melodimessig, og representerer et noe mer kommersielt uttrykk. Kraftrocken er krydret med orgel og enkelte steder også blåsere. Det burde borge for variasjon, men BigBang har brukt de samme triksene tidligere.