Scroll To Top

Lifelines – Et steg i riktig retning

Plater 14. april 2002
Artister: Sjangre:
Karakter

Når det er sagt, bør det også tilføyes at valg av produsenter (som er mange) samtidig gjør sitt til at Lifelines har blitt et mer vellykket enn forgjengeren Minor Earth | Major Sky, som kom for to år siden og som var heller middelmådig produsert av det tyske produsentteamet Boogieman og Roland Spremberg. Blant bidragsyterne på årets a-ha-album finner vi folk fra en helt annen klasse, deriblant Stephen Hague (New Order, Pet Shop Boys, Blur), Ian Caple (Tindersticks), Tore Johansson (The Cardigans), Clive Langer og Alan Winstanley (Elvis Costello, Madness, Morrissey) foruten at Paul Waaktar-Savoy selv bidrar. Bruken av produsenter med såpass forskjellige referanser burde kanskje også ført til at resultatet skulle bli svært så variabelt i uttrykksformen. Men dette synes bare delvis i det helhetlige uttrykket.

Men Lifelines åpner godt med tittelsporet, som forøvrig er signert Furuholmen alene. Det låter erketypisk a-ha, med refreng som setter seg rett i minnebrikken og som ellers er pakket inn i et modernisert og lekkert arrangement. God karakter skal også You Wanted More belønnes med. Denne er, takket være det arrangementsmessige (som er i Pet Shop Boys-gaten) med Harkets bunnsolide vokal som bærebjelke. Singelen Forever Not Yours behøver kanskje ingen nærmere beskrivelse, men at den hører til platas sterkeste enkeltstående bidrag er helt klart.

Først i platas fjerde spor, There’s A Reason For It, blir vi møtt av en betraktelig mørkere Waaktar-Savoy-komposisjon. Det skjer samtidig en umiddelbar endring i lydbildet, noe som utvilsomt også har å gjøre med at Ian Caple har overtatt produsentjobben etter Martin Landquist og Stephen Hague, som hadde ansvaret for de tre første (og lystigere) sporene. De påfølgende tre; Time & Again, Did Anyone Approach You? og Afternoon High, er alle også signert Paul, men med forskjellige produsentkombinasjoner. Fint låter det riktignok hele veien, men det blir ikke like iørefallende som i åpningen av plata, selv om særlig Did Anyone Approach You? med sitt litt tunge bassbeat-arrangement står som en av de (for undertegnede) klareste favorittene på Lifelines.

Harket og Furuholmen har skrevet Oranges On Appletrees sammen, og er en lettere sak med helt grei oppbygning, men som likevel ender opp som mer anonym i forhold til platas beste låter. Pauls A Little Bit er en stemningsfull låt av godt kaliber, men også denne forblir litt anonym når man betrakter Lifelines som et helhetlig verk. Less Than Pure, også denne signert Paul, er mer umiddelbar i formen, men høres kanskje helst ut som et forkastet spor fra innspillingen av et Savoy-album?

Vi har kommet helt frem til platas ellevte spor når Anneli Drecker dukker opp i duett med Morten på den lettbente balladen Turn The Lights Down. Fin låt i og for seg, men arrangementsmessig er den litt kjedelig bygget opp av Hague og Landquist, og fortoner seg mest av alt som et Grand Prix-innslag(!). Cannot Hide er et friskere forsøk, men med litt for klare(?) referanser til europopen som er noe av det fra åttitallet vi helst ikke vil påminnes. Det hjelper ihvertfall ikke med rap på fransk i låtens sluttsekvens. Magne Furuholmens låter åpnet Lifelines, og det er også han som er mannen bak platas tre avslutningsspor. Den nakne balladen White Canvas blir utsøkt voksenpop med Mortens vokal som det sentrale midtpunkt, mens Dragonfly heller ikke er å forakte, selv om denne rent arrangementsmessig har et visst detektimeaktig preg (tenk Derrick!) over seg. Helt til sist finner vi Solace; en vakker og verdig avslutning på et album som ellers inneholder mye bra.

Som en totalvurdering kan Lifelines oppsummeres som et oppegående og solid produkt innenfor det segmentet a-ha opererer i rent musikalsk i 2002. Sånn sett er vår største internasjonale popgruppe langt å foretrekke i forhold til deres samtidige fra åttitallet – ihvertfall blant de som fremdeles er aktive på fronten. Til tross for visse interne uenigheter om måten prioriteringene på denne platen er gjort, er albumet bevis for at godt håndverk lønner seg i lengden. I forhold til comeback-albumet fra 2000, er Lifelines utvilsomt et steg i riktig retning for Morten-, Paul- og Magnes videre framstøt på platefronten.

Likevel sitter jeg tilbake med en svak følelse av at a-ha snart vil ende opp som et modent band som serverer musikk som passer aller best for godt etablerte platekjøpere: Voksenpop for viderekomne kanskje?

Om skribenten

kommentarer