Scroll To Top

Pop Ultra – Elektronisk fremmedgjøring

Plater 17. april 2002
Karakter

Men å kalle dette albumet fra Kaptein Kaliber for pop, er å ta veldig veldig sterkt i. Det er faktisk å bruke helt feil begrep. Dette er musikk for datamaskiner. Første spor, Smile A Little Smile, er bygget opp rundt lyden av noen som spiller bordtennis. Dette glir inn i en rytme som kanskje kunne ha blitt til noe, men blir det aldri. Det forblir istedet kun lyden av noen som spiller bordtennis.

Neste ut heter There Be Sad Songs, og denne er lyden av en lastebil (eller hjullaster) som kjører frem og tilbake. Det er sikkert meningen at det skal være eksperimentelt og kult, men det finnes ærlig talt grenser for hvor mange minutter man gidder å høre på lastebiler. For heller ikke her er det melodi å spore.

Vi må helt ut til platas femte spor, Why Atle, før det begynner å ligne på noe. Her har vi et nummer med en samplet, forvridd gitar og noe synthmelodi, hvilket resulterer i et av platas bedre spor. Akkurat det sier litt, for det betyr i praksis bare det at det her er mulig å høre på Pop Ultra. Dete innslaget har en melodi.

Som antydet er ikke dette popmusikk, og det er sikkert ment for nattklubber og folk med de rette «vibbene». Men som musikkanmelder i en kjellerleilighet føler man seg bare fremmedgjort. På den annen side er det kanskje også meningen?

La oss ta for oss låttitlene. Sigur Rós ga nylig ut et album uten låttitler, og kanskje Kaptein Kaliber burde tenke på samme ide. Her finnes de ovennevnte (There Be Sad Songs er jo ironisk nok knapt en sang, og i alle fall en trist en), og i tillegg finner man I Write The Songs, Busdriver, Hjelp, Danny Boy og Jeg Kjøper Middag. En broket blanding titler som man forstår, og mange av disse ville vært hysterisk morsomme å se på MTV (eller VG-lista for den saks skyld).

Pop Ultra er totalt sett en sær og merkelig sak. Den er todelt, med en A- og en B-side, hvor sistnevnte er den mest interessante. Om de vil fungere på et dansegulv skal være usagt, men det vil i så fall overraske undertegnede meget. Dette er derimot hemningsløs lek med samples og trommeloops. Én ting er å sitte på gutterommet og lære seg Fasttracker på PC, en helt annen ting er å dele det med platekjøpere.

Kaptein Kaliber bør kunne bedre enn dette. Jeg Kjøper Middag og sistelåta Kok, redder riktignok toeren, da dette er de to beste sporene på plata. De groover akkurat nok til at det blir halvveis kult å høre på, men plata sett under ett er så sær at det blir umulig å forstå budskapet…

Om skribenten

kommentarer