Scroll To Top

God konsert på feil scene

Konserter 3. mai 2002
Karakter

Woven Hand
Kvarteret, 04. mai, 2002

Bergenspublikumet omtaler fortsatt konserten som en av de aller beste i byen noensinne, og det var derfor et enormt forventningsfullt publikum som valgte å tilbringe lørdagskvelden med Edwards og hans nye bandprosjekt Woven Hand. Halvparten av dem kommer nok aldri tilbake med mindre bandet spiller på en annen scene. Men vi få som faktisk så noe av det som foregikk på scenen, fikk en jevnt over bra konsertopplevelse.

Satt som et skudd
Mannen med rockens mest karakteristiske stemme og hans tremannsband serverte naturlig nok mest materiale fra deres selvtitulerte album som dukket opp i butikkene for noen få uker siden. Musikken er betraktelig roligere enn 16 Horsepower. Ellers er lydbildet mer eller mindre identisk, mye takket være Edwards’ dommedagsrøst.

Det tok litt tid før bandet ble varm i trøyen. Men etter et par låter satt det meste som et skudd. The Good Hand, Last Fist og Bill Withers’ Ain’t No Sunshine ble prikkfritt gjennomført, mens Arrowhead står som konsertens udiskutable høydepunkt. Vi fikk også et par nærmest ugjenkjennelige versjoner av gamle 16 Horsepowerklassikere. Deriblant Heel On The Shovel og Golden Rope fra henholdsvis Low Estate (1997) og Sackcloth’n’ Ashes (1996).

Dårlig utsikt
Så var det dette med den visuelle opplevelsen da. Garage er jo ikke akkurat kjent for å ha verdens høyeste scene, og når samtlige bandmedlemmer i tillegg sitter på ekstra lave stoler, sier det seg nesten selv at det er kun personer på de tre første radene som har nubbesjans til å få med seg hva som skjer på scenen. Dette begynte etter hvert å provosere enkelte, som gikk bak i lokalet og begynte å prate høylytt i noe som kunne minne om en protest. Og det er forsåvidt forståelig at folk blir skuffet når de har betalt i dyre dommer bare for å se luggen til trommisen(!). Da kunne man like gjerne satt på en plate med konsertopptak.

Dette var jo selvsagt ikke bandets skyld, men helt klart en demper på helhetsinntrykket. Godeste Edwards, som for anledningen hadde spart til en enorm sørstatsbart, oppdaget etter hvert at publikum begynte å bli litt småirritert og kompenserte med å si en hel setning: «Thanks for clapping, thanks for talking, thanks for everything!». Dette er i følge lydmannen mer en han har sagt på hele turneen til sammen, så det burde vel kanskje fungere som et lite plaster på såret…?

Om skribenten

kommentarer