Scroll To Top

Entusiastiske skotter på førstegangsreis

Intervjuer 12. mai 2002

(Foto: Paul A. Nordal)

Den Glasgow-baserte trioen består av tvillingbrødrene James og Ben Johnston på henholdsvis bass og trommer, samt bestekompisen Simon Neil på vokal og gitar. Alle tre er 22 år gamle, men tross sin unge alder har de allerede spilt sammen i seks og et halvt år. I fjor fikk Biffy Clyro kontrakt med den velrenommerte indielabelen Beggar’s Banquet, som så sent som i forrige måned slapp deres første langspiller, Blackened Sky. Et album som riktignok har blitt møtt med blandet mottagelse, men som i det minste Panoramas anmelder utropte til noe av det beste som har bebodd hans CD-spiller på lang tid.

Første ordentlige turne
Vi slo av en prat med Biffy Clyros trommis, Ben Johnston, som viste seg å være en trivelig rødhåret (naturligvis!) skotte som tilsynelatende elsker å reise på turne med bandet sitt. I og med at dette er gruppas første ordentlige turne, er han overveldet over mottagelsen gruppen har fått i Norge, til tross for at ikke så altfor mange individer har oppdaget bandet ennå.
– Vi har vel kanskje solgt åtte-ti eksemplarer av albumet her i landet, flirer han, men etter dette besøket kommer forhåpentligvis flere til å gå til innkjøp av den…

– En relativt høy energiutblåsning virker å være et vesentlig element i uttrykket deres. Hvordan overføres dette til scenen?
– Vi elsker å spille live. På scenen har vi et mye råere uttrykk enn hva som er tilfellet i platesammenheng, noe vi skal vise frem i kveld.
– Hvordan har dere blitt mottatt hjemme i Storbritannia?
– I London og hjemme i Glasgow og har vi fått mye positiv respons på showene våre, men ellers har det nok ikke tatt helt av ennå.

Tålmodighet
Den unge musikeren understreker at de har mye tålmodighet, og innser at det kan ta noe tid før massene vil komme til å oppdage dem. Men samtidig er han rimelig selvsikker på at Biffy Clyro vil kunne oppnå en viss status med tiden.
– Hvordan inspireres dere underveis i denne fasen?
– Tja… vi har flinke folk rundt oss, nesten til enhver tid, som bidrar og hjelper til der hvor behovet er størst.
– Som i prosessen rundt utvelgelse av produsent på albumet?
– Ja, som slike ting, samt det apparatet som er i sving i forbindelse med turnevirksomhet og denslags aktiviteter.

Godt team i ryggen
På Blackened Sky har Beggar’s Banquet sørget for at Biffy Clyros låter skulle ha et godt team i ryggen, og engasjerte anerkjente Paul Corkett som produsent og Chris Sheldon til å mikse plata. Corkett har tidligere blant annet jobbet med band som The Cure, Placebo og Six By Seven, og har bidratt til at låtene har fått en umiskjennelig identitet. Sheldon er på sin side blant annet kjent for å ha arbeidet med Feeder og Idlewild, men er kanskje aller best kjent som bakmann i noen av produksjonene til et band Biffy Clyro i flere sammenhenger har blitt sammenlignet med; Foo Fighters.
– Hvordan føles de forskjellige sammenligningene dere har blitt møtt med i forbindelse med plata?
– Foo Fighters-linken er forsåvidt grei nok den, selv om vi ikke bevisst har jobbet med låtene med dem i tankene. Verre er det at enkelte i beskrivelsen av vår musikk har trukket frem et band som Bush.
– Hvem foretrekker dere å bli referert til da?
– Vi håper jo først og fremst at vi har funnet frem til et eget uttrykk da, men samtidig er det vanskelig å unngå å være påvirket av ting vi har vokst opp med.
– Som hvem da?
– Grønsjen, med Eddie Vedder og Pearl Jam i spissen, har naturligvis satt sitt preg på hvem vi er i dag, men vi føler oss likevel nærmere musikalsk beslektet med grupper som Fugazi, Far, Weezer, Jimmy Eat World og det svenske bandet Refused. Men på samme tid hører vi på helt andre ting, som eksempelvis Red House Painters. Alt dette ligger nok latent i oss når vi skaper musikk, noe som bevisst eller ubevisst preger lydbildene vi opererer i.

Surfer på emocore-bølgen
Ben og de to andre Biffy Clyroene har også blitt beskyldt for å surfe på emocore-bølgen, en sjanger som ikke kan sies å være direkte misvisende i beskrivelsen av trioens musikk.
– Det er forsåvidt greit nok å bli plassert der, men det er provoserende å bli presentert for anmeldelser hvor kritikeren bruker dette mot oss. Vi har, som enkelte har hevdet, for eksempel aldri påstått at det er vi som har skapt utrykket. Men på samme tid er jo dette bare resultatet av hva vi ellers har hørt på.
– Som hva da?
– Både metal og rap har hatt en viss betydning, men vi må vel kanskje også innrømme at vi har vært fascinert av det å kombinere det rolige med det mer støyende. Som det som kjennetegner grønsjen.

Får gjøre som de vil
Fotograf: Paul A. NordalBen forteller videre hvordan selskapet deres har ivaretatt de tre guttenes ønsker om å få jobbe i et behagelig tempo, og fremhever at de på ingen måte har vært utsatt for verken press eller noen som helst form for hype. De har stort sett fått lov å gjøre det de selv vil, og har faktisk allerede mer enn nok materiale til ytterligere et album klart. Ellers røper han at de har forkastet dusinvis av låter som har vært laget opp gjennom årene; låter de siden har innsett blir for svake for eventuelt å kunne gi ut på plate.
– Du vet, når vi har holdt på i mange år, så har man gjerne en del på hjertet. Vi har nok forkastet usannsynlig mange låter, som aldri igjen vil bli aktuelle å spille inn. Men jeg tror vi har fått presentert noen av de beste låtene vi hadde laget gjennom denne debutplata. Men etter den fasen, tiden det tar å få alt ferdig; studiotid, innspilling og slikt, har vi kanskje vært mer gira enn noensinne, og derfor fått skrevet en rekke nye låter som vi brenner etter å få presentert for publikum.

Nødvendig å vente
Men til tross for den iherdige trangen til å få ut de nyere låtene, innser han at det er nødvendig å la disse ligge inntil videre. Ihvertfall til etter alt promoarbeid rundt utgivelsen av Blackened Sky er et godt tilbakelagt stadium.
– Men vi utvikler hele tiden de låtene som har kommet til i etterkant av plata, blant annet ved å videreutvikle enkelte sanger gjennom gjentatte livespillinger.

Vil at folk bruker fantasien
Det nærmer seg tid for lydsjekk i Garage-kjelleren, hvor trioen senere Fotograf: Paul A. Nordaldenne kvelden skal være oppvarmere for et annet plateaktuelt britisk band som har begynt å få mye oppmerksomhet i hjemlandet: The Cooper Temple Clause. Men det er vanskelig å avslutte uten å få en forklaring på hva navnet Biffy Clyro egentlig betyr.
– Hehe… vel, det betyr egentlig ikke noe som helst faktisk. Det var bare noe vi fant på når vi som tre kompiser jammet sammen mens vi var i 13-14-årsalderen. Egentlig så ønsker vi bare at folk skal bruke fantasien, og knytte navnet til noe som ikke nødvendigvis er satt i bås.

Energifylt
Vi avslutter seansen ved å ta noen bilder av den svært så hyggelige og ikke minst smilende gjengen, som helt tydelig er på turne for aller første gang. De håper at kveldens konsert kommer til å bli energifylt (hvilket den ble!), og forhåpentligvis en hyggelig opplevelse for de som måtte finne på å innløse billett. Biffy Clyro forventer neppe fullt hus, men håper i det minste at kveldens gig vil bidra til at ihvertfall noen flere nordmenn enn de ti-tolv som hittil har kjøpt albumet vil oppdage dem. Etter kveldens forestilling antar vi at prosentandelen av solgte plater her på berget økte betraktelig.

Dersom du verken var tilstede i Oslo, Bergen eller Stavanger (som var de tre utvalgte norske byene i denne omgang), kan Biffy Clyros plater til opplysning bestilles direkte på gruppas offisielle hjemmeside: www.biffyclyro.com.

Om skribenten

kommentarer