Scroll To Top

Oh Tahoe – Med det tredje skal det skje

Plater 14. mai 2002
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Posies- guruen Ken Stringfellow oppdaget ungguttene og tilbød seg å produsere deres neste album, og resultatet ble den fine South Of Boredom. Utrolig nok fikk ikke strålende poplåter som Play It Safe og In The Stands større verken oppmerksomhet fra media eller fra publikum. Beezewax fortsatte dermed sitt ensomme korstog for å bringe god gammeldags fuzzpop til folket.

Inntil Marit Karlsen og Trust Me Records forbarmet seg over de unge talentene og tilbød seg å gi ut deres tredje album. Og med det tredje skal det kanskje skje, for med Oh Tahoe har mosseguttene laget sitt mest modne og gjennomstøpte album. Nå er det vel på tide at også det norske publikummet oppdager Beezewax?

Beezewax har alltid vært i besittelse av en egen gutteaktig og naiv sjarm i musikken sin. Kanskje er det Kenneth Ishaks bløte og uskyldige stemme? Kanskje er det de alltid like myke melodiene som ligger i bånn, uansett gitartrøkk? En ting er ihvertfall sikkert; det er få her til lands som evner å lage såpass nynnbare poplåter og harmonier, og uten at noe av det de lager kan beskyldes for å være kommersielt – i negativ forstand.

Gutta tar ikke bestandig den letteste veien inn til melodikjernen, men til tross for dette er de aldri vanskelig å forstå. En klassisk Beezewax-låt, er en smyger av en poplåt. Du vet ikke at du liker denn, før den har satt seg helt fast.

Beezewax har forøvrig vist en fin utvikling fra det første albumet til dette. Mens A Dozen Summits bygget var utelukkende på fuzzstøyputer og melodier som nesten druknet, var South Of Boredom noe enklere i formen og langt mer umiddelbar og frisk. Oh Tahoe er blanding av begge de foregående platene.

Albumet starter med ikke altfor hardt tråkkede fuzzpedaler – for første gang med et småsurt piano – men bygger seg langsomt opp til det begynner å nærme seg 1997 igjen. Det som er forskjellen er at gutta har utviklet seg musikalsk og har blitt langt mer oppfinnsomme i instrumenteringen sin. Som i oppbyggingen av låtene. Inspirasjonene spriker i noe større grad nå. På et spor som She’d Be A Diamond kommer det for eksempel inn en gitar på slutten som minner mistenkelig mye om de siste minuttene på Claptons Layla.

Noen vil kanskje i tråd med tiden kalle Beezewax for Norges eneste emoband. Men sannheten er at Beezewax har utviklet seg til å bli noe mer enn et sytete og «følsomt» gitarband. Disse sympatiske herrene er blant de mest talentfulle poplåtsnekkerne som har dukket her på svaberget de siste årene.

Hva skal man så si for å få folk til å skjønne at det faktisk er sant? Ikke annet enn at Oh Tahoe består av elleve praktfulle låter med dybde og sjel såvel som utholdenhet. Albumet vokser lett og blir etterhvert noe mer enn bare «noen popsanger». Det får nemlig sin egen identitet!

At Beezewax ikke har gjort seg mer bemerket enn det de har gjort, er ihvertfall ikke på grunn av musikken. Det er snarere grunnet mangel på selvtillit. Nettopp derfor skal du kjøpe denne plata. Og når du har skjønt magien, skal du kjøpe South Of Boredom og samtidig lete etter A Dozen Summits i bruktplatesjappa! De er verdt pengene de også!

Heia Kenneth, Stian, Jan Erik og Thomas!

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer