Scroll To Top

Maladroit – Overbeviser igjen og igjen

Plater 15. mai 2002
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Til tross for at de 28 minuttene Weezer leverte i fjor var høykonsentrert poplykke fra en annen verden, var ikke den harde kjernen av fans så fryktelig imponert. Argumentene var at det ble for upersonlig, for overfladisk og kommersielt. Om Rivers Cuomo har lyst til å være litt mindre personlig enn ellers, så la ham være det. Så lenge The Green Album var fjorårets beste popplate, med totalt uimotståelige melodier, gjør det ingen verdens ting.

Fjerdealbum Maladroit som kommer ut nøyaktig ett år etter forrige utgivelse, er nok et bevis på at Cuomo ennå har til gode å publisere en dårlig låt. Plata viser at han har hatt det svært gøy det siste året. For en gangs skyld.

De fleste av låtene her har vært tilgjengelig på nettet i lang tid før utgivelsen. Sånn sett er det rart å sitte her med det ferdige produktet i hånda. Spenningen er borte. Det er ingen kribling i fingrene, mens hjertet ikke dunker hardere i forbindelse med at CDen puttes i spilleren, slik tilfellet var for undertegnede for et år siden. Resultatet har denne gangen delvis vært kjent på forhånd. Noe som er helt greit. Å ha tilgang til musikken før den gis ut er artig nok det, men det tar utvilsomt bort noe av sjarmen.

Det som er tydeligst på Maladroit, hvis tittel er hentet fra et forslag fra en fan fra Weezers hjemmesider, er den løsslupne og upretensiøse holdningen som preger alle låtene. Borte er den lett rigide punkpopen med gitarsoloer tuftet på refrenget. Tilbake står et lettet band.

Gutta beviste for seg selv og andre at de kunne i fjor. Og nå har de kunnet senke skuldrene og gjøre det de liker aller best: Spille til de stuper! Det høres at de fleste av arrangementene har kommet gjennom jamming og den prosessen har vært morsom. Bortsett fra på Possibilities er punkpopen fra forrige plate erstattet av glamrock riff med doo-wop-koring på låter som American Gigolo, Keep Fishin, Take Control og i den glimrende førstesingelen Dope Nose.

Men Weezer leker seg også med soulfunk på den deilige Burndt Jamb, og hopper tilbake til 1994 med Slave. Platas kanskje beste låt, Love Explosion, viser Weezer seg på sitt melodiøst beste, med en smått naiv melodi.

Så kan man diskutere hva egentlig Island In The Sun gjør her, siden den samme låtren også var med på forgjengeren. Det lukter grådig og stort plateselskap av det der.

Verdt å merke seg er at Scott Shriner, som ble hentet fra heavybandet Broken etter at Mikey Welsh fikk et nervøst sammenbrudd i fjor, har gjort et solid innhopp på bass. Han er kanskje litt av grunnen til det litt tyngre lydbildet. Pat Wilson er på sin side et monster av en trommis, og legger det meste til rette for at Cuomo og Brian Bell kan hamre løs på gitarene sine. Weezers egen produksjon er langt løsere i snippen enn det Ric Ocasek la opp til på den forrige plata, på lik linje med det som var tilfellet med forholdet mellom Pinkerton og Weezer.

Tekstlig sett har Cuomo våget å ta et skritt tilbake, og involvere flere personlige følelser. Men likevel uten at vi snakker om utleveringer á la Pinkerton, og uten at undertegnede har studert tekstene altfor nøye. Det mest bemerkelsesverdige med Maladroit og tanken på at neste album er planlagt allerede i februar neste år, er hvor produktiv Cuomo faktisk er for tiden. Det virker som han er en utømmelig ungdomskilde av genuint gode låter som han ikke klarer å holde tilbake. Mannen ser ut til å være tvingende nødt til å være på veien og spille for å kunne tøyle den enorme kreativiteten sin. Og for Guds skyld: La ham det!

Har sagt det før og jeg sier det igjen: Rivers Cuomo er en av vår tids største låtskrivere. Han er i tillegg en høyst merkelig og uvanlig rockstjerne i den forstand at han er så uvant vanlig og lite komfortabel med rollen. Full av tydelige fobier og nevroser, slik som vanlige folk har.

Innholdet på Maladroit viser at dette er presentert av et band som elsker rock, og som er dedikert til å opprettholde ånden og moroa gjennom hele rockkonseptet. Plata er en hyllest til alle de som har vært frelst av festband som Kiss, Van Halen eller Sweet, og som synes rock er det artigste som finnes. Men som også innrømmer at livet er mer enn bare fest og moro.

Aldri har Weezer hørtes så lekne, men samtidig så trivielle, ut som her. Men de velkjente bittersøte melodiene er fortsatt essensen. Det er bare innpakningen som er litt annerledes. The Green Album var et viktigere album i den forstand at det fikk bandet tilbake i førersetet, men Maladroit vil bidra til å etablere dem som en av de største gruppene innenfor sitt segment i dag.

Store vil nok Weezer fortsette å være så lenge Rivers Cuomo får lov til å skrive sine geniale låter. Spørsmålet er bare om de vil takle å være blant de etablerte så altfor lenge. Rollen som utfordrer har de alltid hatt og kledd godt.

Så til slutt kjære kids: Nu metal? Hip hop? R’n’B? Nope! Weezer er bandet du skal stifte nærmere bekjentskap med. Weezer er bandet som er som deg. Weezer er bandet som er essensen av begrepet gøy. Weezer er rock!

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer