Scroll To Top

The Last Broadcast – Årets komet?

Plater 17. mai 2002
Artister: Sjangre: ,
Karakter

The Last Broadcast har allerede debutert på førsteplass på de britiske salgslistene, og sørger for å gi Doves sitt definitive gjennombrudd som britenes nye yndlinger. Ikke det at gruppen ikke fortjente det ved forrige forsøk, men gjennom de to årene som har gått, har briter såvel som andre europeere, sakte men sikkert bygget seg opp en økende interesse og etterhvert oppdaget kvalitetene som ligger begravd i gruppas indre sfære. The Last Broadcast er beviset på at de har lykkes gjennom samtlige ledd, uten å måtte ty til kvalme reklamekampanjer og denslags aktiviteter.

Albumet er, som forgjengeren, fylt opp med tildels pompøse, men sjelfylte, komposisjoner som har referanser langt tilbake i den britiske pophistorien. Resultatet låter også umiskjennelig britisk, men uten at det i denne sammenheng behøver å være noe negativt.

Det som kanskje best beskriver Doves’ musikk, er at de viderefører arven fra sine musikalske forfedre fra nær fortid (som i denne settingen betyr ti- til tyve år tilbake i tid). Hvilket de gjør med æren i behold og uten å gjøre det til en klisje, slik flere av deres lokale kolleger har hatt en tendens til gjennom de siste årene.

Låtmaterialet er dessuten jevnt over av en karakter som raskt vil kunne gi gruppen en tilsvarende posisjon som eksempelvis Coldplay eller Travis har inntatt i løpet av siste to årene.

Høydepunktene kommer på rekke og rad, og blant dem som gjerne kan fremheves er singelen There Goes The Fear, den innesluttede, men nydelige landeveisballaden M62 Song, Satellites (med et We Will Rock You-komp som det bærende element i bunn), Friday’s Dustsamt tittellåten Last Broadcast. For å trekke frem noen få fra et variert og knallsterkt album som ellers er fullstendig fritt for dødpunkter.

Doves har med andre ord funnet fram til en formel som fungerer eksepsjonelt godt, og som garantert vil gi dem mye velfortjent oppmerksomhet i tiden fremover.

Om skribenten

kommentarer