Scroll To Top

Modulate – En legende krysser sitt spor

Plater 6. juni 2002
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Bortsett fra deler av soloalbumene har fellesnevneren vært frenetisk gitarøs, og fortsatt behersker Bob Mould sjangeren han nærmest definerte på åttitallet. Dessverre ønsker han også å eksperimentere med elektroniske duppeditter, noe som faller mindre heldig ut.

Det er selvsagt mannen vel fortjent å forsøke noen nye vrier på musikken etter så mange år, men i det åpningssporet 180 Rain setter inn får jeg bange anelser. Ikke bare er det synth, trommemaskin og samplinger, men mannen synger Gud bedre meg gjennom en vocoder! Resultatet er intet mindre enn foruroligende.

Kongen av fuzzgitaren har tydeligvis gått gjennom førtiårskrisa, og bestemt seg for å vise omverden at han fortsatt henger med i tiden. Midtlivskriser er sjelden vakkert, men «gamle-gitargubber-med-synth»-typen er blant de verste. Heldigvis besinner Bob seg innimellom, og leverer det han tross alt behersker, nemlig gitarbasert støypop.

Det føles litt kjipt å dømme en mann som Bob Mould for å våge å eksperimentere med musikken sin. Litt urettferdig er det også, for det er overvekt av sterke sanger her. Selv om enkelte av dem helt klart lider under mannens studioinnfall. Det er nok av bevis her på at Mould fortsatt holder mål. For fremtiden bør han likevel holde seg til det han kan.

Høydepunkter: Slay / Sway, Soundonsound, Comeonstrong.

Om skribenten

kommentarer