Scroll To Top

Hullabaloo – Soundtrack – Overskuddsamling fra Muse

Plater 9. juni 2002
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Hullabaloo – Soundtrack er et dobbeltalbum der den første platen består av ti B-sider fra mars 1999 til oktober 2001. Den andre er et konsertopptak fra Le Zenith i Paris fra den 28. oktober 2001 (nylig utgitt på DVD, som det kommer egen anmeldelse på senere, red.anm.).

Det mest spennende her er selvfølgelig B-sidene. For alle som har hørt Showbiz og Origin Of Symmetry vet at Muse på sitt beste er et kreativt fyrverkeri som befinner seg i sin helt unike sjanger. Den intense falsett vokalen til Matthew Bellamy, de skrikende gitarene, komposisjonene som hinter til undertoner av klassisk musikk, og dette kombinert med skjøre stemningsladde partier skaper en enorm dynamikk som få andre band kan oppvise maken til.

Enkelte av låtene fra disse B-sidene er så gode at det nesten er rart de ikke fant veien inn på et av albumene. For eksempel er Shine Acoustic og Hyper Chondriac Music to glitrende låter som er noe av det bedre som har kommet fra Muse. På den annen side finnes her låter som tydelig er eksperimentmateriale, som synes å stamme fra tiden mellom Showbiz og Origin Of Symmetry; hvor Muse perfeksjonerte sitt uttrykk, og etablerte seg som noe mer enn bare spennende nykommere. Disse tingene er for de spesielt engasjerte, og åpningssporet Forced In er et godt eksempel på dette.

I det hele tatt inneholder samlingen et interessant og tidvis glimrende knippe låter som er vel verdt å utforske for de som har lært seg å like alltid like uforutsigbare Muse. For de mindre «bevandrede» er platens andre halvdel et godt utgangspunkt. Konserten fra Le Zenith har en settliste med mange av de låtene trioen har gjort seg kjente med. Lyden er utrolig bra, og konserten viser et band i tydelig storform.

Arrangementene er akkurat så dynamiske og engasjerende som man kan forvente fra disse guttene, og det er bare å konkludere at Muse nok er minst like gnistrende på scenen som på plate. Det må ha vært en morsom konsert å ha vært på…

Et spørsmål man likevel kan stille seg, er om nødvendigheten av dette dobbeltalbumet. Etter to studioutgivelser og knappe to år i søkelyset, er det vel kanskje litt vel tidlig med et «samlealbum» allerede nå.

Men, som sagt er låtene jevnt over av god kvalitet, selv om et fullblods studioalbum nok hadde vært mer spennende. Vi får bare smøre oss med en tube tålmodighet og nyte vår seneste Muse-fix mens vi venter på neste gang det er foringstid. For dette smaker da faktisk ganske så godt, enn så lenge…

Om skribenten

kommentarer