Scroll To Top

Coup De Grace – On the road to hell

Plater 14. juni 2002
Karakter

Selv om Orange Goblins to første album, Frequencies From Planet Ten og Time Travelling Blues, begeistret fansen har engelskmennene lenge slitt undergrunnen i Europa og har fått varierende kritikker for sin blanding av doom og stonerrock. Men det var med forrige album The Big Black at bandet virkelig fikk vist hva de var gode for. Årets Coup De Grace understreker imidlertid at det knapt finnes et tøffere rockband der ute.

Det er lite som minner om hip hop-inspirert nu-metal i Orange Goblins massive gitarattakk og tøff-til-beinet-holdning. Sånn sett er Orange Goblin i tråd med den gode gamle skolen av britiske heavyrockband, i det de tydelig er mer opptatt av å headbange enn å pleie imaget sitt. Sånt står det respekt av.

Et av bandmedlemmenes musikalske forbilder er før nevnte Kyuss. Og det vil sikkert interessere Kyuss-fans at Coup De Grace er produsert av basskongen Scott Reeder fra de amerikanske legendene. En kan bare forestille seg hvordan alle hjerter gledet seg i Goblinleiren da John Garcia fra nettopp Kyuss bidro med sine vokale ferdigheter på to av platas beste spor, Made Of Rats og Jesus Beater. Sistnevnte med et refreng som går noe sånt som dette: «I always knew I was going southbound / I got a soul I had to sell / I knew I was evil for a reason / I knew I had to go to hell / Cos’ see I’m all for beating Jesus / You see I wanna take that throne / I never said that it was easy / But I can’t beat him on my own». Akkurat så tøffe i trynet og tåpelige på én og samme gang er faktisk Orange Goblin. Og med et blikk på det ‘iskalde grøss’- inspirerte coveret, så skjønner man fort at gutta liker å være litt kårny.

Orange Goblin har ellers mye til felles med sine landsmenn i avdøde Cathedral, både musikalsk og «lyrisk». Norske navn som Thulsa Doom og We dukker også opp i bakhodet.

Coup De Grace får en til å tenke på ensomme landeveier gjennom ørkenen i USA. Der hvor djevelen selv kommer kjørende sørover «on the road to hell», med et glis om munnen og solbrillene på nesa. For det er noe djevelsk med Orange Goblin. Djevelsk tøft og usminket, men med store smil når bandet skrur på forsterkeren og kjører i gjennom sine bluesinspirerte gitarriff og ølet blir varmt.

Fra den rent ut deilig barske Born With Big Hands til den seigpinede Getting High On The Bad Times, via Misfits-låta We Bite og den småpunka Your World Will Hate This.

Faktisk er dette albumet kanskje det røffeste som har kommet ut på denne siden av 2002. Og Bondevik ta meg om det ikke er noe av det tøffeste undertegnede har hørt på lang, lang tid! Anbefales alle interesserte og alle aldersgrupper. Om ikke annet så bare for faenskapens skyld…

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer