Scroll To Top

Sundström Spelar Allan – En mesterlig tristesse

Plater 22. juni 2002
Artister: Sjangre:
Karakter

Sverige har alltid hatt sine egne ikoner som vi her til lands ikke har noen å sammenligne med. Sverige kan skilte med folkrockeren Ulf Lundell, punkeren Joachim Thåström og melankolikeren Stefan Sundström. Gang på gang har sistnevnte kommet med plater som trekker så hardt i hjertestrengene til lytteren at de til tider simpelthen er nødt til å ryke. Når han nå griper tak i sangene til sin egen helt – Allan Edwall – er det med lidenskap og tristesse som sine to følgesvenner nok en gang. Bak seg har han denne gangen deler av Weeping Willows, eller Apache om du vil, og en inspirert Martin Hederos fra The Soundtrack Of Our Lives på tangenter og strykerarrangement.

Dette er et album fylt opp med låter fra Edwalls mesterlige penn, og står på en måte frem i samme landskap som Mick Harveys hyllest til Serge Gainsbourg for noen år tilbake. Det hele er søtladent og jordnært og griper inn i de små historiene. Lån bare øre til det mesterlige avslutningssporet Kärleksvisa: «Men nu är kärlekens ljuva stund / När jag får kyssa din ljuva mund / Och morgondagen med sorg och gråt / Vi skratta åt, skratta åt». Med fire små linjer klarer Edwall på en besynderlig måte forklare ungdommens bekymringsløse distanse til alderdom og ensomhet.

Det er vanskelig å ikke la seg bli forført av Sundströms både fandenivoldske og folkelige innstilling til sitt uttrykk. Dette er både rock og folkemusikk på én og samme tid, og man merker at dansefoten glipper i det Stefan leder an i et spor som Möss Och Människor. Sundström trekker videre veksler på den samme tristessen som Nick Cave ofte er direkte online med. Det låter både trist og muskuløst på en og samme tid.

Selv om undertegnede tar seg i å til tider ønske litt mer trøkk på denne ganske langsomme plata, er det sannsynligvis like greit at bandet ikke rocker opp Edwalls uttrykk slik at hans originale magi hadde blitt borte i et håpløst passé-elektrisk lydbilde. Sundström har behandlet låtene med den respekt de fortjener, og resultatet er ganske besnærende.

Denne utgivelsen er nok i utgangspunktet ikke for alle, men den vil nok føles like naturlig å dra frem over rødvin og stearin som platene til Hederos & Hellberg og Nick Caves roligere plater. Så legg deg tilbake i det blafrende halvmørket og bli med Steffe på en reise inn i en av Sveriges morsommere musikalske landskap.

Om skribenten

kommentarer