December’s Child – Mangler høydepunkter
Han har siden bosatt seg i Joshua Tree, California, og holder fremdeles på med musikk.
December’s Child er Mark Olson And The Creekdippers’ andre utgivelse. Men Olson har gitt ut en rekke album med The Original Harmony Creekdippers, som også teller navn som kona Victoria Williams, Jim Lauderdale og Michael Russell.
December’s Child er Mark Olson på godt og vondt. For han har ikke verdens beste stemme, og faren for at man bare sitter og venter på at hans noe skjøre stemme skal sprekke er overhengende. Noen ganger gjør den også nettopp det, mens andre ganger gjør den det heldigvis ikke.
Olson har fremdeles et visst grep om låtskrivingen sin, og pakker tekstene om vennskap, kjærlighet og hjemstedet inn i jordnær amerikansk folkrock. Gjerne med klare hentydninger til Neil Young, The Band og ikke minst til Gram Parsons, som han har en viss stemmelikhet med.I tillegg minner det hele selvsagt om The Jayhawks, og da særlig deres to første plater.
Problemet med December’s Child er at ikke alle låtene er like interessante. Det begynner godt med How Can I Send Tonight (To Tell You), Still I Have A Friend In You og Alta’s Song, før det utover i albumet dovner en smule hen.
Noen av låtene kunne også ha godt av litt redigering. De blir rett og slett for lange, uten at det verken tar av eller holder intensiviteten ved like. Dette gjelder spesielt for Cactus Wren, som ved å være kortere regelrett hadde kunnet bli en perle av en godlåt.
Mark Olsons medmusikere gjør videre en meget god jobb. Og spesielt kona, som trakterer gitaren og korer med sin noe spesielle stemme og Michael Russells hypnotiserende fiolin bør fremheves. Ellers bidrar trommeveteranen Don Heffington (Lone Justice, Lowell George) og Olsons tidligere partner i The Jayhawks, Gary Louris.
December’s Child representerer forhåpentligvis neppe Mark Olsons karrierehøydepunkt. Det er på ingen måte et dårlig album, men platen lider noe av mangelen av høydepunkter.
