Scroll To Top

Love Never Fails – De gamle er fortsatt sintest

Plater 14. juli 2002
Artister:
Karakter

Det er ikke lett å bli klok på Band Of Holy Joy. I ett øyeblikk spiller de monumental kunstpop i samme gate som Jack, før de maler mektige surrealistiske bilder på staffeliet til Roger Waters og deretter lager deilige rocklåter et sted mellom Pulp og World Party. Bandet dukket for første gang opp i London i 1984 som en gitarløs urban folkegruppe med politisk brodd mot thatcherismen. Siden den gang har bandet skiftet besetning, blitt oppløst og gjenforent. Politiske er Band Of Holy Joy også i dag, selv om de musikalsk har beveget seg bort fra sitt tidligere Pogues-lignende uttrykk.

Ta for eksempel låten Refugee på dette albumet, hvor lyrikken er kompromissløs så det holder: «My brother died chocking in the back of a truck on the English coast in the Folkstone docks. My sister bleeds constant, an infection of the womb, from serving men in a Soho room… My father rots with cancer back in the motherland. His children speak a language he’ll never understand; it’s the language of consumers, of products and of place. The digital smile on the corporate face.»

Capture My Soul er en sterk låt, fengende og farlig. Trommer og strykere ligger høyt oppe i miksen, og gir melodien et nesten episk preg. Vokalist Johny Brown synger som en engasjert Jarvis Cocker. Satiren renner på låten Hugh Grant, som har et saftig Morphine-driv: «I’m Hugh and I’m Liz and I’m Elton for real. I’m Madonna having coffee with Anna Friel. I’m the reflection in your bubbles in your glass of champagne. I’m the rolled up twenty for your line of cocaine.»

Brown legger aldri fingrene imellom når han hakker løs på alt han ikke liker, og dette preger naturligvis lytteopplevelsen på godt og vondt. Av og til fungerer ikke Browns ambisiøse prosjekter, og han faller på sin noe pretensiøse bakdel. Som på Wilfred Owen, der en indisk sitar klimprer formålsløst mens vokalisten leser opp Dulce Et Decorum Est, et av de mest kjente engelske krigsdiktene fra første verdenskrig. Owens realistiske skildringer av krigens hverdagsgru tilføres ingenting nytt her. Innimellom blander Brown sine egne betraktninger inn i teksten, og det hele blir både uverdig og en smule latterlig.

Derimot har City Trams en aristokratisk, ond eleganse, iblandet en snodig og fengslende melodi som den godeste Luke Haines i The Auteurs neppe kunne gjort bedre. Flere andre steder er det fortelleren Johny Brown som styrer showet, slik en Tom Waits eller Vinicio Capossela ville ha gjort, akkompagnert av messingblåsere som skaper en vovet jazzaktig stemning.

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer