Scroll To Top

Destination – Oppsop og smøreri

Plater 19. juli 2002
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Ronan Keating har vært en del av sirkuset en stund, men etter at han forlot Boyzone har han prøvd å etablere seg som soloartist. Destination er hans andre forsøk på dette.

Kollega Robbie Williams har gjort det. Han gikk fra Take That og gjorde det ingen hadde forventet: begynte å lage stilig og fengende pop. Det var en overgang fra utspekulert, kalkulerende boybandmusikk til selvsikker pop hvor han gjør akkurat som han vil. Ronan Keating vil så gjerne gjøre det samme, men på Destination har han sunget inn tretten nye sanger som handler om akkurat det samme som før: Come Be My Baby, Lovin’ Each Day, Time For Love, As Much As I Can Give You Girl. Titlene sier det meste om hva det går i her. Det er kjærlighets «smøreri» i sang etter sang etter sang, og det blir mildt sagt ganske slitsomt etterhvert.

Keatings musikk (og alle andre ex-boybanderes, Robbie Williams unntatt) legger masse vekt på vokalprestasjonene; det skal være pent, harmonisk og iørefallende. Resten av produksjonen skal være knirkefri, velbalansert og «flink». Resultatet er derimot at det hele blir sjelløst, glatt og plastaktig.

As Much As I Can Give You Girl er et skrekkeksempel på dette. Den er ensformig, kjedelig og svært, svært forutsigbar. You’re Picking Me Up blir omtalt som å henstille tankene til R.E.M.s It’s The End Of The World As We Know It (And I Feel Fine). Det er intet mindre enn en grov fornærmelse.

Slik er egentlig hele platen. Ronan selv sier at han «rocker» på denne plata, at han aldri har gjort noe bedre. Det kan godt hende han med dette har gitt ut sitt sitt beste album. Hardkokte fans vil nok sikkert synes det. Men det sier dessverre mer om kvaliteten på musikken hans enn om dette albumet. «Rocker» gjør han i alle fall ikke.

At man har suksess som boybandutøver betyr såvisst ikke at man er noen stor artist på egen hånd. Og man kan bli rent frustrert av å tenke på alle de gruppene og songwriterne som må slite som bikkjer for å lykkes mens herr Keating spaserer fornøyd forbi på utsiden av nåløyet. Tenk på det gigantiske PR-apparatet som ruller og går for at Keating skal få solgt mest mulig plater, penger som kunne vært brukt på å hjelpe talenter som har litt mer å fare med. Litt mer enn bare «oppsop» om hvor bra / dårlig en fyrs kjærlighetsliv er.

Destination er, for den kritiske musikklytter, bare å styre godt unna. Det er ingen grunn til å begynne å like Ronan Keating på bakgrunn av dette. For massene derimot er det bare å ta i mot mannen, vi slipper ikke unna uansett.

Plata består av kynisk, glatt og velpolert pop.Men på den annen side er det vel akkurat det fansen vil ha. Og de blir neppe skuffet, enkelte platebosser hører nok allerede kassaapparatene synge i det fjerne.

Om skribenten

kommentarer