Scroll To Top

Silver Lining – Mangler glød

Plater 22. juli 2002
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Silver Lining føyer seg pent inn i rekken av jevne Bonnie Raitt-album. Både når det gjelder musikalsk uttrykk og kvalitet. Man vet i grunnen hva man får fra damen.

Hennes plater er en solid miks av soul, rhythm’n’blues og reinspikka pop. Fremført nærmest lytefritt, om enn uten de helt store artistiske krumspring. Raitt har en langt over gjennomsnittlig sangstemme, og hun er utvilsomt en glimrende gitarist. Spesielt er hennes traktering av slidegitaren aldeles utmerket.

På Silver Lining benytter hun seg av herrene Mitchell Froom og Tchad Blake som produsenter. Det vil si at hennes popsider har fått mye oppmerksomhet på denne platen. Og det er kanskje også albumets største ankepunkt. Det hele blir i overkant glatt, og noen ganger på kanten til det intetsigende.

På de mer rocka og bluesinspirerte sakene viser hun seg imidlertid frem på en utmerket måte. Hun vet at hun ikke er en utpreget god låtskriver, og klok nok til å trekke inn habile låtsnekkere. Tittellåten står David Gray for (hentet fra hans utmerkede White Ladder), hvor Bonnie Raitt gjør en helt grei tolkning av låten. Til tross for det har en del av nerven og intimiteten fra originalen blitt borte i hennes tolkning.

På Gnawin’ On It dukker slidefantomet Roy Rogers opp og fyrer i gang en høypotent og gyngende blues. Ellers så prøver hun seg på småfunky rytmer på Monkey Business. Noe som ikke fungerer helt.

Silver Lining blir aldri direkte kjedelig, men jeg skulle ønske hun hadde rendyrket bluesen mer og heller overlatt glatt pop til de som kan det. Hvem enn det måtte være. Med å satse på ulike stilarter kan det synes som om hun prøver å tekkes for mange. Og med den manglende nerve og intensivitet, kan det også se ut som hun ikke har lagt ned så mye glød og arbeid i denne utgivelsen.

I små doser er ikke Silver Lining så aller verst, men albumet mangler likevel noe som er vesentlig; glød.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer