Scroll To Top

Easy To Please – Var det her det var fuzz, eller?

Plater 24. juli 2002
Karakter

Det er vel ingen hemmelighet at antallet «indieband» med kred-en i behold stort sett kan telles på mindre enn én hånd. Så at dette halvt Rogalands- og halvt Englandsbaserte bandet vil bruke slike fyndord på seg selv kan neppe betegnes som et karrieretrekk av de helt store.

Når det gjelder selve musikken så stemmer riktignok ordbruken. Det er indie vi har med å gjøre. På godt og vondt. Easy To Please er gruppas debutalbum som viser et band med musisk talent, men som kanskje burde hatt et par år til i tenkeboksen før debutan ble lansert.

Redbait åpner med The One, hvor vi ønskes velkommen av en kvinnestemme (Mitka Engebretsen) som synger de første to strofene av låta. Deretter tar engelske Daniel Glaister over mikrofonen. Det som er litt kjipt er at det herfra blir en skikkelig nedtur. Vokalen er langt ifra umiddelbart og iørefallende. Det tar litt tid å venne seg til stemmen fordi den av og til kan oppfattes både som sur og falsk. Men det kommer seg heldigvis litt etter hvert.

Videre går det «slag i slag» i samme leie. Gjennom blant annet Please Don’t Ask Me Why, en rolig sak som tidvis er farlig lik U2s One, og Stereotype som kjemper om tittelen for platas teiteste tekst. Den prøver å beskrive livsstilen til skaterne, eller de som i nyere tid urnorsk nok blir kalt «kidsa». Her trekkes de typiske trekkene frem; mobiltelefon, piercing, byspråke og hodetelefoner. Men dersom forsøket er ment å være en presis iakttagelse av moderne byungdom, blir det hele bare latterlig. Vel har de funnet de ytre trekkene, men de trenger aldri bak noe som helst. Redbait klarer med andre ord ikke å sette seg inn i «stereotypens» situasjon. Så blir det hele kun en ren ytre observasjon, og de blir lett stereotyper selv. Som gamle mennesker som hoderystende vagger videre med stilltiende dommedagsprofetier om sine arvinger.

Slik er egentlig alle sangene på Easy To Please. Nivået hever seg sjelden særlig over det middelmådige. Det finnes riktignok mange norske band som er langt mindre interessante, men Redbait vil sannsynligvis aldri – i hvertfall ikke i denne tappningen – nå opp til toppen.

Så kan man jo alltids argumentere over hvorvidt det er dette medlemmene i Redbait selv ønsker å oppnå, men når man sitter med platen i hånden er det vanskelig å ikke anta noe annet.

Konkludert blir Easy To Please for heseblesende og umoden mens den på samme tid mangler de gode melodiene. Av og til, og mere til enn av, prøver de å ligne på britpop-fedrene Blur. Men britpopen avgikk en velfortjent død i god tid før årtusenskiftet. Dette ser det dessverre ikke ut som om Redbait har fått med seg.

I et presseskriv presenterte bandet en del bilder, blant annet et med en gitar og en forsterkervegg, med bildeteksten «her blir det fuzz!». Mulig det ble det der, men på platen er dette ikke en realitet.

Om skribenten

kommentarer