Voice – Sjelden stemmeprakt
Det er nesten litt skummelt hvor effektiv stemmen egentlig er som instrument. Med litt flikking og flytting har Maja Ratkje skapt om sin egen stemme til å bli et helt orkester. Fra det sært barnlige til det apokalyptisk skremmende. Hør bare på det nærmest fullstendig kakofoniske kaoset som finner sted på Trio. Det sprenger seg vei ut av høyttalerne og bærer platas nerve frem for lytteren: Nakent og sårt.
Med hjelp av den strålende duoen Jazzkammer har Ratkje manet frem denne plata. Men det er ingen tvil om at det er henne selv som her er hovedpersonen. Komponist, lydkilde og musiker – alt er basert på hennes egen stemme og sinn.
På samme måte som Phil Spector og Brian Wilson benyttet studioet som et instrument, griper Ratkje tak i komposisjonen og utfordrer denne til å bli noe mer enn et ark i en notebok. Hun leker både med form og innhold, og utfordrer lytteren på en måte som river bunnen ut av de regler som gjerne benyttes i forbindelse med å lytte på musikk.
Som flere av hennes samtidige også gjør, makter Ratkje å mikse driv og beat inn i det til tider fullstendig kaotiske lerretet hun maler frem på Voice. Med vuggesang og primalskrik, veksler hun med å flørte med – og banke løs på – lytteren. I en setting glir det fra knurrende hyl og latterfrekvenser til det sovende studioet i Vacuum.
Slik går det opp og ned, frem og tilbake. Dette kan med andre ord aldri bli helt lettfattelig for en menig lytter. Her må det jobbes for å oppnå full nytelse. Men når målet nås, så kommer denne med stormskritt. Enten som gåsehud, små smil eller hakeslepp.Voice imponerer på minst like mange måter.
Dette er en plate som atter en gang befester Rune Grammofon som et av de udiskutabelt mest interessante plateselskapene i verden akkurat nå. Desto mer vil Voice bety mye for hovedpersonen selv, som i dette tilfellet står frem som den reneste støydiva i norsk musikk. Tre ganger hurra for Maja Ratkje!
