Scroll To Top

The Rising – Godkjent comeback for Springsteen

Plater 31. juli 2002
Karakter

En stor del av sangene på The Rising er skrevet etter 11. september, og bærer selvfølgelig preg av det. Men Bruce Springsteen styrer unna alle potensielle feller og unngår å bli ensidig, monumental og bombastisk slik man kunne frykte i en slik situasjon. Selve tragedien blir ikke nevnt i klare ordelag, men hentydningene til dagen er mange. Som tekstforfatter er Springsteen best når han fokuserer på enkeltmenneskers skjebner, og det er nettopp dét han gjør her, enten han beskriver innsatsen til redningsmannskapene (Into The Fire) eller familien som sitter igjen uten sin far (You’re Missing).

Men Springsteen roper ikke etter hevn, og han nekter å være med på den hysteriske heksejakten etter alt som ikke er amerikansk, som George Bush har dratt verden ut i. Snarere forsøker han å bygge bro mellom motpartene. På Worlds Apart har han med pakistanske sangere, og på Paradise forsøker han å beskrive tankene til en selvmordsbomber.

Som en kommentar etter hendelsene 11. september fungerer The Rising utmerket, nettopp fordi den er nyansert og nøktern, og unngår å bli for detaljert i beskrivelsene av selve angrepene. Det er dessuten en god del sanger her som handler om helt andre ting. Selv om de også har en stemning som passer godt inn sammen med resten.

Men den største spenningen knytter det seg likevel til musikken. Håpet om et overbevisende comeback blir dessverre ikke helt innfridd. Til det er rett og slett kvaliteten på låtmaterialet litt for svakt. Stilmessig er dette tradisjonell kraftrock slik vi kjenner Bruce fra sytti- og åttitallet, og en sang som Countin’ On A Miracle kunne like gjerne vært spilt inn i 1979. Men i mange av sangene har også nye musikalske innslag vunnet frem.

Inspirasjonen fra gospel og soul var framtredende under siste turne og livealbumet Live In N.Y.C., og på spor som Let’s Be Friends og My City Of Ruins ser vi igjen klare innslag av dette. Sistnevnte sang er en av de mest omtalte på platen, og ble fremført under veldedighetskonserten etter WTC-angrepet. Sangen handler derimot om Springsteens hjemby Freehold N.J., og ble fremført på en konsert der lenge før 11. september. Tematisk er den nærmest en My Hometown del to, og er her ikledd en musikalsk drakt som kunne vært lånt fra Van Morisson.

Let’s Be Friends og My City Of Ruins er begge blant høydepunktene på The Rising. Sammen med åpningslåta Lonesome Day og Further Up On The Road er de sanger som vil bli stående igjen fra denne platen. Aller best er imidlertid Worlds Apart, som åpner med pakistanske musikere før den bygger seg opp til en sugende rocker i tradisjonell Springsteen-stil.

The E Street Band er selvsagt briljante og mektige som alltid. Brendan O’Brian har gitt The Rising et lydbilde som fører arven fra Springsteens tidligere utgivelser videre, samtidig som produksjonen er blitt større; nærmere en Wall Of Sound enn tidligere. Likevel rommer produksjonen også detaljrikdom.

Springsteen har valgt å ha med femten sanger her. Men en spilletid på 73 minutter er dessverre for lenge med dette låtmaterialet. Bortsett fra fem-seks høydepunkter er kvaliteten på melodiene for svake. En sang som Empty Sky har knapt melodi i det hele tatt. Derfor hadde nok albumet kjent på strammere regi, og på å la tre-fire av de svakeste kuttene bli igjen i studio.

Springsteen var jo tidligere kjent for å være ekstremt kritisk til hva han ga ut på plate (boksen Tracks inneholdt jo flere album med ikke-utgitt materiale som kvalitetsmessig går langt utenpå disse sangene), men både den doble Human Touch / Lucky Town og The Rising tyder på at han har vokst av seg den egenskapen.

Bruce Springsteen er tilbake, det er ingen tvil om det. Selv om han tekstmessig er på høyden også denne gangen, har han et stykke å gå rent musikalsk før han er tilbake der han hører hjemme. På toppen.

Om skribenten

kommentarer