Scroll To Top

Death, A Skeleton & The Holy Ingredient – Pussige fyrer bak rare navn

Plater 14. september 2002
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Førstesporet på syvtommeren, tittellåten Death, A Skeleton And The Holy Ingredient, kunne raskt vært en single fra Suede. Bak de pompøse anslagene på piano synger Chelofan, «I have never been in love». Låten holder sitt rolige mantra til halvveis ut i sporet, hvor et Fender Rhodes overtar og spiller fuzz til en støyvegg plutselig avslutter låta. Og det er denne avslutningen som gjør komposisjonen til Alpine Those Myriads! så underfundig. Selve pianostemmen står i sterk kontrast til den slemstemte slutten.

B-siden på singelen åpner med en dempet gitar og avslører bandets andre side. Her er deres pompøse orkestrering lagt bort til fordel for noe mer nedskjært rootsbegrep. Enkle, nesten barnslige gitarer kan trekkes tilbake til noe Nick Drake gjorde på sine album for tredve år siden. Men uten den renskårne sårheten engelskmannen hadde. I stedet hakker og slentrer duoen mer på dette sporet. Tidvis spores kun gitaren i lydbildet, for så i neste øyeblikk dele selskap med thereminer og melodica og en barnslig stemme.

Avslutningssporet er en manisk og skramlende danselåt av den typen Tom Waits kunne gjort dersom han hadde gått på syre. Den henger ikke helt på greip, og det hele toner ut i dissonans. En litt unødvendig konklusjon kanskje, og ikke like godt anvendt som labelkolleger Magic Pillows’ Twilight Serenade. Men alt har vel sin mening i denne duoens skrudde univers.

Alpine Those Myriads! er tydeligvis en duo med en sterk visjon. Den kommer imidlertid ikke helt klar frem for undertegnede. Men dette er tross dette likevel langtfra et guffent møte.

Med et så sprikende lydbilde kan det raskt bli interessant å finne ut hva disse to kan gjøre med en langspiller. Det kan enten briste – eller bære. La oss håpe på det siste.

Om skribenten

kommentarer