Scroll To Top

Float Away With The Friday Night Gods – Intetsigende designerrock

Plater 14. september 2002
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Denne gangen ønsker Marah å spille slentrende slackerrock. Man hører det på lydbildet; det skal være sånn passe rufsete, samtidig som det skal låte radiovennlig og passe strømlinjeformet. Man hører det også på vokalen, som helst skal være kul og slentrende, samtidig som den også er radiovennlig og passe strømlinjeformet. Man ser det på coveret; det skal være litt morsomt og alternativt, samtidig som det er passe strømlinjeformet. Det virker med andre ord nærmest som om Marah prøver å bli et Smash Mouth. De ender istedet opp med å være ganske irriterende.

Alt i alt virker Marah litt for tilgjorte for min smak. Dette er ikke et band jeg føler har noe som helst på hjertet, eller noe som helst å si meg som lytter. Hele prosjektet virker kalkulert (som om ikke all popmusikk er kalkulert), og designet for å treffe en definert målgruppe. Det eneste albumet mangler er en coverversjon av en gammel klassiker gjort på en ny og morsom måte, som de kunne selge til en film (fo eksempel til Shrek II).

Riktignok har Marah et godt knippe brukbare låter her, ja innimellom svinger det også ikke så rent lite av innholdet. Likevel lar jeg ikke sjarmere mer enn i korte perioder. Resten av tiden irriterer jeg meg over det totale fraværet av sjel og nerve – eller rett og slett et personlig uttrykk. Dette var en skikkelig nedtur.

Om skribenten

kommentarer