Scroll To Top

Jygri – Nesten for bra

Plater 14. september 2002
Karakter

Gåte EP som kom tidligere i år gikk rett inn på VG-lista og lå der i flere uker til storartede kritikker, noe som var vel fortjent. Nå er debutalbumet klart, og passende nok er det kalt for Jygri; et godt og gammelt ord for «hulder». Det eneste problemet med albumet, er at det kanskje er altfor bra for Gåtes eget beste….

Jygri høres veldig Norge anno 2002 ut. Gåte har sammen med produsent Alex Møklebust og mikser Zed (Kent) skapt et album som ikke kunne ha kommet på et annet tidspunkt enn akkurat nå. Timingen er perfekt. Folkemusikken har en stigende interesse blant befolkningen, mens rocken igjen står støtt som leverandør av populærmusikk.

Resultatet er et album som ikke låter som annet enn nettopp Gåte. Men som likevel er noe mer enn kun et debutalbum fra nykommere som knapt har blitt kvitt kvisene på haka. Det er sannsynligvis også nettopp dét som gjør at bandet så frekt og selvsikkert har klart å skape sit helt eget uttrykk. Ulikt alt annet.

Valget av Møklebust er selvsagt, da Gåte på mange måter både musikalsk og visuelt er beslektet med Seigmen. Fellesnevnerne er seigheten, det tunge, det episke, det melankolske, det fandenivoldske og ikke minst den, om ikke skitne, så lett urene rock’n’roll-følelsen som ligger i bunn.

Gåte er flinke til å ta tak i, og fange essensen i «fanden med fela». Det som med innlandsfolkemusikken på 1800-tallet var litt syndig og som gjorde musikken og spelemennene til noe som ikke var helt tillatt. Likhetstrekkene mellom dagens rock og de gamle dagers folkemusikk blir faktisk slående dersom man tenker over det: Begge deler har mye flørt og reinspikka faenskap boende i seg, men er og har samtidig vært et middel for fest og moro for alle. Og derfor er det bare så altfor passende at nettopp Gåte ser ut til å bli det første bandet som makter å blande de to musikkformene på en måte hvor resultatet ikke bare fungerer for de spesielt interesserte. De gjør det istedet tilgjengelig for folk flest.

Noe som også er sjelden å oppleve, slik undertegnede har erfart, er å få gåsehud opptil flere ganger i lytteprosessen av Jygri. Med tolv helt nye låter (ingen fra EP-en) har Gåte lagt lista høyt for seg selv. Og de kommer skremmende godt fra det.

Det er nesten så man kan frykte at plata har blitt for god. Et band som Gåte fortjener definitivt ikke å bli hypet til døde allerede med det første albumet. Som en ren faktor i norsk musikk ville det ha vært urettferdig overfor gruppen. Vi trenger musikere som Gåte, og vi trenger dem over tid. Musikere som tør å eksperimentere, og samtidig gjør det på en slik måte at det hele ikke blir for sært. På Jygri flørter Gåte med elektroniske hjelpemidler, som i den tøffe effekten som preger Inga Litimor. De får det til å høres svært så naturlig ut, til tross for det tilsynelatende enorme spranget mellom noen av sangenes opprinnelsesår og de moderne instrumentenes og effektenes påvirkning.

Videre er det interessant å merke seg at det første skikkelige gitarriffet på dette albumet ikke viser seg før i platas nest siste låt, Margit Hjukse. Da mer som en del av temaet, og mindre som et rent gitarriff. Interessant er det også fordi det meste av rocken av 2002 ofte er riffbasert. Men hos Gåte ligger rocken begravd dypt inne i musikken, og må nødvendigvis ikke drives fram av gitarer alene.

Faktisk er det i langt større grad Gjermund Landrøs bass som er drivkraften her. Det er han som gir Gåte den tyngden og det seige drivet som gjør det hele til rock. Vi skal selvsagt heller ikke glemme huldra sjøl; Gunnhild Eide Sundli. 17-åringen har på sitt aller beste en stemme av gull, som er best når hun enten trykker til for fulle lunger, eller når hun vagt og nydelig fraserer fram stemningene som ligger begravd i komposisjonene.

Samtidig som hun er selve bindeleddet innad i bandet, er hun kanskje likevel også det svakeste leddet. For det skinner av og til i gjennom at hun ennå ikke har modnet helt rent sangteknisk. Hun blir raskt for opptatt av å synge «riktig» i forhold til sin egen skolering framfor å synge som det føles best. Det kommer tydeligst frem når hun prøver å synge «tøft». Eller når hun en stakket stund får fokus i arrangementet og pålegges å bære en rocklåt alene.

Men når Gunnhild drar til som i det fantastiske breaket på Margit Hjukse, hvor stemmen ljomer med all den kraft og praktfulle ungjenteenergien hun er i besittelse av, da er det ingen tvil om hvem som en dag kommer til å bli en selvsikker og meget dyktig vokalist med nasjonalt tilsnitt. Hun er faktisk allerede oppsiktsvekkende dyktig på det feltet.

Jygri er definitivt et av årets aller beste norske album. Og som debutalbum er det absolutt lysende i form av mengder av ren energi og en uforfalsket tro på seg selv. Mitt håp er at Gåte vil få en varsom behandling, og at de gis nok tid og rom til å kunne utvikle seg videre. Og at de ikke blir dumpet om nå plata mot formodning ikke skulle bli en storselger.

Gåte er nemlig noe helt for seg selv. Og for alle del: Få med deg dette bandet når de drar ut på Norgesturne i begynnelsen av oktober. Et mer interessant liveband skal man sannsynligvis måtte lete lenge etter…

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer