Scroll To Top

Lapalco – Krevende god

Plater 14. september 2002
Artister: Sjangre:
Karakter

Som artist er Brendan Benson ny for denne anmelderen. Med tanke på å ha brukt fem år på forarbeidet, kombinert med flytting fra stort til et mindre plateselskap, er han nok en nykommer for mange andre også. Hva kan Benson så by på?

Vel, for det første så er han en riktig «flinkis». Det vil si at han både skriver, fremfører og produserer innholdet selv. Han har riktignok med seg en god hjelper i Jason Falkner (Jellyfish) på noen av låtene, som for øvrig også bidro på den første platen. Musikalsk er det vanskelig å sette noen merke på det, men dette kan best beskrives som poprock i retroklassen.

Her spores mye sein Beatles; perioden mellom The White Album og tidlig Wings (les: Paul McCartney). I det hele tatt er Lapalco krydret med mye syttitallssound. Platen svinger fra det melankolske lo-fi-aktige til fuzzy gitarer med tilegnet garsjerockfeeling. Tekstene er gjennomgående gode, laget med mye ironi- og humor. Altså treffende beskrivelser av virkeligheten.

Men Lapalco krever fra sin lytter. Dette er ikke en plate som nødvendigvis sitter umiddelbart. Dette materialet bør høres gjennom flere ganger. Men for den som har tålmodighet vil belønnes ved å hele tiden oppdage nye elementer i musikken.

I en musikkverden som inneholder mye dritt og intetsigende musikk, er det alltid en befrielse å suge til seg plater som denne, laget av en artist som både tar seg selv og ikke minst lytteren på alvor. For det er mange høydepunkter å glede seg over på Lapalco. Personlig er de mer melankolske låtene som Metarie og Pleasure Seeker, for å nevne noen, å foretrekke.

Ta deg tid til Brendan Bensons Lapalco dersom du ønsker deg en god musikalsk lytteropplevelse. I mellomtiden kan det kanskje være en ide å prøve å få tak i mannens første utgivelse…

Om skribenten

kommentarer