Scroll To Top

Sea Change – Melankolsk Beck i storform

Plater 14. september 2002
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Nærmeste slektning fra Beck-katalogen er den forrige Nigel Godrich-produksjonen Mutations fra 1998. Men Sea Change er mer rendyrket og stilsikker i formen enn noen av multitalentets tidligere utgivelser. Og de fleste vet hvilke kvalitetsprodukter det her er snakk om. For det er ikke hvem som helst som har et tilsvarende diskografi å vise til.

Men det mest oppsiktsvekkende er likevel at Sea Change glatt overgår titler som Odelay, Mutations og Midnite Vultures. Dette er faktisk en plate som allerede nå nærmest kan utropes som en fremtidig klassiker.

Når det er sagt, bør det kanskje legges til at Sea Change neppe er et album som vil gi Beck Hansen en økende fanskare gjennom hippe MTV-visninger. For her snakker vi om en heller trist plate. Trist i den forstand at tekster og stemninger kartlegger kjærlighetssorg, milevis fra nittitallets X-generasjon, som Beck nærmest har blitt et symbol for. Låttitler som Guess I’m Doing Fine, Lonesome Tears og Already Dead understreker også den tilstedeværende melankolien tydelig.

Han har selv uttalt at låtene som tilsammen utgjør innholdet på Sea Change ble til på kort tid etter et opphold i ørkenen, og at dette i kombinasjon med at han har hentet opp tidlig inspirasjon fra artister som Hank Williams og Carter Family, er noen av faktorene som herr Hansen har prøvd å overføre til platerillene denne gangen. Og det høres!

Men for at en lavmælt og stillestående produksjon skal fungere i albumformat er behovet for en viss framdrift normalt sett absolutt å foretrekke. Og det som ikke drives fram gjennom musikken tas her igjen rent tekstmessig.

Beck har en sjelden god evne til å sette ord på stemninger, hvilket han – som vanlig – klarer å overføre til låtene sine med stor overbevisning. På denne platen begraver han seg stort sett ned i dype personlige sorger og oppgitthet, mens han i platas avslutningsspor Side Of The Road igjen ser lyset i tunnelen; «Something better than this / Some place I’d like to go / To let all I’ve learned / Tell me what I know / About the kind of life / I never thought I’d live».

Oppsummert kan det konkluderes med at Sea Change tvilsomt er den mest anbefalelsesverdige medisinen mot dype høstdepresjoner, men at vi heller snakker om Becks sannsynligvis mest helstøpte album til nå. For en plate hvor vi kan trekke frem perler som The Golden Age, Guess I’m Doing Fine, Lost Cause, It’s All In Your Mind og Little One som umiddelbare høydepunkter, bekrefter at vi uten tvil har med en av årets store utgivelser å gjøre.

Om skribenten

kommentarer