Scroll To Top

Volcano – Viktigere enn bra

Plater 14. september 2002
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Satyricon er og blir et ekstremband, uansett hvordan man vrir og vender på det. Et bra ekstremband, må vite – og så tilgjengelig som denne type musikk i det hele tatt kan bli. Men med kristenpop-metallere som P.O.D. på listene, sier det vel seg selv at Satyricon fremdeles er for spesielt interesserte.

Men metallhoder over hele verden vil forhåpentligvis flokke seg rundt Volcano og gi Satyricon det endelige internasjonale gjennombruddet. For Odin og Tor skal vite at verden trenger folk som Satyr og Frost til å gjenskape den mer kommersielle metallen, og dermed stå imot popifiseringen av de hardere genrene. For det er ikke noe som er kvalmere enn metallband som er tilpasset markedet. Og det byr mot alt det metall skal stå for: Trasshet, sinne og protest mot det etablerte.

Satyricon er ikke etablerte på det viset. På Volcano får du kanskje en viss kommersiell låt i Fuel For Hatred. Men selv den er dynket i hat, kulde og mengder av trasshet mot nettopp det etablerte. Visse anmeldere har hengt seg opp i at dette bidraget er så streit og lite typisk for plata at folk flest vil skygge unna dersom de hører resten. Kanskje det, men samtidig fungerer Fuel For Hatred også som en døråpner for mange andre som kanskje ikke ville ha tatt i Satyricon med hansker. Og ikke minst er det en fantastisk god låt som har et av de beste gitarriffene vi har hørt på svært lenge, og som i min bok blir stående som en av de beste singlene i år.

Men det er nesten litt rart at Satyr ikke har drevet fram flere slike catchy låter fra skuffen når han først var i gang. For resten av albumet er langt mer monotont og mindre dynamisk i formen. Der det forrige «ordentlige» albumet, Rebel Extravagansa, var hyperdynamisk i all sin avant garde og temposkifter, er årets bidrag både langt stivere og tyngre.

«Lydvegg» er kan være et beskrivende ord. Jevnt over er nemlig lydveggen stor, skremmende, og på samme tid urovekkende tiltrekkende i all sin kulde. Frost hamrer ut det som måtte være igjen av livskit i trommene mens Satyr freser mer enn han spytter ut fraser som «Do we need another bastard nation… / Another force-fed disgust / Do we need another bastard nation… / Aiming at us clinically / Like an insect-swarm towards the shapeless mouth of a dead whore.» Det er stygt,det er brutalt, og det er ikke minst ekte. Usedvanlig ekte.

For de aller fleste vil dette monsteret likevel bli for mye av det gode. For mangelen på nok låter å gripe tak i er påtrengende. Satyricon er kanskje blitt no mer tilgjengelige siden sist, men kompromissløsheten er fremdeles sterk. Her gis det ikke ved dørene – ihvertfall ikke sånn rent musikalsk.

Men overbevisningen virker total. Take it or leave it, er fortsatt grunnprinsippet. Undertegnede skal ikke påberope seg noen form for ekspertise innen sjangeren, men som en generell musikkelsker er det spennende å lytte til Volcano som det sunne bidraget til metallen som det faktisk er. En tung motvekt er et godt stikkord til å merke dette bandet med.

Dersom Satyricon med dette albumet rykker opp i metallelitedivisjonen så vil ingenting glede mer. For å komme lengre unna Linkin Park og Limp Bizkit enn dette må man faktisk bevege seg fryktelig langt opp i den norske fjellheimen. Volcano står da tilbake som et album som er viktigere enn det egentlig er bra.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer