Scroll To Top

Sir Dupermann – Grensesprengende pop

Plater 17. september 2002
Karakter

Hvordan pleier man definere musikken man liker? De fleste griper enten tak i sjangre eller band som musikken låner- eller stjeler fra. Men med den nyere avantgardismen som vi har sett vokse frem her til lands i det siste, blir det stadig mer vanskelig og dertil befriende å gjøre dette. I stedet står musikken på helt egne ben – være seg det er Jazzkammer, Jaga Jazzist eller Supersilent. Et navn som føyer seg inn i denne rekken er den anerkjente produsenten og musikeren Jørgen Træen. Som sitt alter ego Sir Dupermann slipper han nå en rett ut strålende popplate fra den andre siden av universet.

I presseskrivet defineres denne utgivelsen som kompromissløs pop. Undertegnede heller til å være enig i nettop dét. Selve utgivelsen er dyttet så full av tåkelys, venstresvinger og utforkjøringer, at det til tider er vanskelig å se hvor Sir Dupermann har tenkt seg hen. Men akkurat i det man synes helt fortapt i et lydkaos, ikke helt ulikt det en Captain Beefheart kunne ha levert (hvis han hadde hatt muligheten til det) rett etter å ha utgitt Trout Mask Replica, kommer Træen til unnsetning. Med et instrumentalt refreng, eller en hook som fører lytteren tilbake på rett kurs igjen, for så å gå seg vill på ny bare minutter senere.

I løpet av de første minuttene av denne platen tar førstesporet Knittophone lytteren med på en reise gjennom radiofrekvenser med kun korte, usammenhengende pauser på de ukjente stasjonene. Det føles nesten ut som å dra på en reise inn i et fullstendig ukjent landskap, uten så mye som en lommeparlør til unnsetning. Men når man er ofte på et sted, får man etter hvert større innsikt i væremåte og kultur. Og dette gjelder også oppholdet i Duperland. Etter hvert trer melodiene og popmusikken frem, og tilbake står et fullverdig og spennende album som tøyer like store musikalske grenser som Pet Sounds av Beach Boys gjorde det i 1966. Bortsett fra at Sir Dupermann gjør det hele i en mer moderne sammenheng.

Det låter muligens noe pretensiøst å koble en debut opp mot en av popmusikkens erklærte perler. Men med den bagasjen Træen har med seg i form av arbeider med Kaizers Orchestra og Sondre Lerche, så vel som Slut Machine og tidligere nevnte Jazzkammer, har han den bakgrunn som kreves for at plata skal få en slik titulering. Sir Dupermann griper tak i en musikalsk plattform som er eksperimentell på den måten Radioheads Kid A ikke er det, samt at det som dukker opp til slutt er den typen popmusikk Aphex Twin søker etter å skape. Dette albumet griper nemlig tak i både den fullstendige atonalitet samtidig som den har taket på arrangementer såvel som refrenger. Det er rent ut besynderlig.

Det har vært flere anmeldelser av denne langspilleren allerede. Noen priser denne særegne stilen Træen har lagt opp til, mens andre synes nok det blir litt for mye på én gang. Jeg ser begge ståsteder, men er så begeistret her jeg sitter at jeg nikker febrilsk med hodet for å sende Sir Dupermann ut til de høyeste stjernene. Det er jeg sikker på at han har fortjent. Fet skive!

Om skribenten

kommentarer