Scroll To Top

Sean-Nõs Nua – Friskt folkelig fra den katolske opprørersken

Plater 14. oktober 2002
Karakter

Det har gått tolv år siden Sinéad O’Connor fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Prince-låten Nothing Compares 2 U. Karrieren hennes har aldri siden toppet den suksessen, verken kommersielt eller kunstnerisk. Dette til tross for at hun i mellomtiden har levert en rekke absolutt godkjente plater, om enn noe anonyme i forhold til listetopperen.

Men nå ser det ut som tiden er moden for en revansj, for Sean-Nõs Nua kan raskt bli albumet som gjeninnsetter Sinéad på toppen av tronen. Kanskje ikke som verdens hippeste artist i 2002, men i det minste som en irsk utgave av en folkekjær sanger som tilfører folketonene hun fremfører mengder av lidenskap og personlig identitet.

Sinéad O’Connor bør i dag med andre ord kunne nå ut til det samme publikummet som her hjemme falt som fluer for Herborg Kråkeviks Kråkeviks Songbok for to år tilbake. Riktignok i overført betydning, og uten sammenligning forøvrig, da vi i dette tilfellet snakker om Irland. Men også nordmenn har vist en stor interesse og forkjærlighet for irske folketoner tidligere, noe som neppe vil reduseres etter at O’Connors nye album har fått festet seg i folks bevissthet.

Selv om låtutvalget her for nordmenn flest vil være ukjent terreng, er innholdet på Sean-Nõs Nua likevel av et tradisjonelt art som lett avslører dets opprinnelige opphav. For dette er både folkelig og lett gjenkjennelig for folk flest. Sangene er som nevnt fremført med en innlevelse og kjærlighet som avslører at Sinéad må ha hatt et tett forhold til materialet gjennom oppveksten. At hun er en utsøkt vokalist av et stort internasjonalt kaliber har hun forlengst bevist, men her kommer stemmen hennes virkelig til sin rett. Dessuten trakterer hun tekstene like solid på engelsk som på keltisk og gælisk (antar jeg). Vakkert er det ihvertfall fra begynnelse til slutt, og da særlig i spor som Molly Malone og Paddy’s Lament.

Totalt sett bør Sean-Nõs Nua kunne bli en av årets vinnere under det berømte juletreet, enten det er plassert i en stue i Dublin eller i Oslo. Den «æren» har ihvertfall Sinéad O’Connor fortjent dersom vi skal våge å betrakte denne utgivelsen på et litt «folkelig» vis…

Om skribenten

kommentarer