Scroll To Top

There Was A Time – Solid, men uspennende

Plater 14. oktober 2002
Karakter

På baksiden av albumet Woodstock Winter fra 1996, er det avbildet en gammel amerikansk skolebuss. Den sedvanlige gulfargen er imidlertid skjult av psykedeliske hippiemønstre i flere farger, og ordet «Love» skrevet over den venstre bakskjermen. Det bildet – eller rettere sagt mønsteret – er for meg selve essensen av Tom Pachecos musikk og tekster: Kjærlighet. Kjærlighet til våre medmennesker, til dyrene på jorden og ikke minst selve kloden vår.

Tom Pacheco er en vaskeekte gitarspillende hippie som tilsynelatende aldri går tom for tekster og tanker om nettopp disse temaene.

Pachecos musikk revolusjonerer ikke på noen måte. Han beveger seg ikke utenfor det musikalske landskapet av folk, blues, roots og country. I 1989 skrev han sin signaturlåt Robert And Ramona, en låt han spilte inn på nytt i 1994. Låten beskriver kjernen i artistens fokus. To fattige, fortapte ungdommer jages av politiet etter at de ranet en nattåpen kolonial og drepte eieren ved et uhell. Til slutt orker de ikke mer av verken livet eller slitet, og begår selvmord sammen.

Han assosierer seg med taperne i samfunnet, noe som gjenspeiler seg i mange av tekstene hans. Han synger om menneskelig nedverdigelse, tapene, sulten, smerten og håpløsheten på en måte som får oss til å tro at han har levd lenge og vel i livets skyggeside. Tekstene hans er ekte og inderlige. Innimellom trår han til med flotte kjærlighetsviser, som regel dedikert til en kvinne.

De som hører Tom Pacheco for første gang på hans siste album There Was A Time, blir møtt av en lavmælt artist. Som flere andre kunstnere det siste året, har også han blitt påvirket av 11. september i fjor. I låten Heroes (They’re The People Who Put Their Lives On The Line), synger han om hverdagsheltene blant oss. Om unggutten som blir skutt av tyske kuler på D-dagen, om lastebilsjåføren som uten å nøle hopper uti innsjøen for å redde en fastklemt tenåring i en synkende bil, og om passasjerene i Flight 93 som tok saken i egne hender og sørget for at det kaprede flyet ikke styrtet i et folksomt område. Tragiske hendelser alle sammen, som setter sitt preg på hver eneste av de elleve selvskrevne sangene. Her er ingen lystige viser. Her er ingen gitarsoloer eller kjappe vendinger. Bare lavmælte sanger med alvorlig innhold sunget av en dønn ærlig artist. Han har i tillegg tonet ned volumet, og er blitt mer akustisk enn for noen år siden.

Jeg har likt Tom Pachecos musikk siden jeg hørte Robert And Ramona for snart femten år siden. Han har vokst med hver eneste utgivelse, noe han ikke minst viser i noen flotte sanger i samarbeid med Steinar Albrigtsen de siste ti årene. Kvaliteten på soloplatene er litt opp og ned, selv om ingen på noen måte er dårlige. Luck Of Angels fra 1994 troner høyt der oppe sammen med Bluefields fra ’95, og Woodstock Winter, som forøvrig inkluderer musikkhistorie som Levon Helm, Rick Danko, Garth Hudson, Jim Weider og John Sebastian.

Hans nye album trenger tid. For det blir bedre etter flere spillinger, selv om det aldri tar helt av. Den lider litt under mannens enorme produksjon. Det virker som om han renner over av låter og ikke klarer å sile godt nok. Pacheco synger ofte om at alt var så mye bedre før i tiden. Klisjefaren ligger på lur, og på denne platen tråkker han over et par ganger. På tittellåten synger han: «There was a time when people would share whatever they had with friends who where there», og «There was a time your job was secure». Som om det i dag ikke finnes folk som tar vare på hverandre, eller som om arbeidsfolk før i tiden hadde så mye bedre rettigheter.

Men, rett skal være rett. Tom Pacheco har igjen levert et produkt han slett ikke skal skamme seg over. At han har kvaliteter til en gang å levere en kanonskive av dimensjoner tviler jeg ikke på et sekund. Kanskje han trenger å møte noe av motgangen han er så flink til å synge om?

Om skribenten

kommentarer