Scroll To Top

Joey Tempest – Overraskende comeback fra ex-puddel

Plater 22. oktober 2002
Karakter

Albumet åpner med en rett-frem up-tempolåt i form av Forgiven, som også fungerer som en pekepinn på albumets generelle kvalitet. Og som tittelen i seg selv indikerer, er dette faktisk av et såpass greit format at jeg nesten er villig til å tilgi Joey Tempests – i mine øyne – heller lugubre fortid som frontfigur i et av åttitallets mest forhatte band.

Som i tilfellet Europe tilbake i 1986, er det fremdeles lett å trekke linjer til amerikanske Bon Jovi. Men i forhold til dem synes det som om den godeste Joey har klart å unngå å bli en evigvarende repetisjon av seg selv og det han en gang sto for. I forhold til Jon Bon Jovis umiskjennelige stemmeprakt, høres derimot Joey Tempest ut som en komplett annen artist enn den verden ble introdusert for for seksten år siden.

Men det positive inntrykket har naturligvis også litt å gjøre med den gode produksjonen på dette albumet, som ellers er preget av et relativt oppegående låtmateriale. Direkte spennende blir dette kanskje aldri, men Tempest fremstår i det minste som en troverdig artist innenfor sitt format. Albumet er videre variert nok i formen til å kunne fungere mer enn tilfredsstillende innenfor sitt segment. Som i dette tilfellet er ensbetydende med å bevege seg i grenselandet mellom pop- og rock; litt på de samme stiene Tempests landsmenn i Roxette har tråkket opp før ham.

Joey Tempest kommer seg derfor i mål med et album som i mine ører fortoner seg som noe av det beste denne karen noen sinne kan ha vært med på. Det er vanskelig å se at albumet inneholder en ny giganthit á la The Final Countdown (heldigvis), men Joey Tempest er i det minste et album det er fullt mulig å sette seg ned med uten å ende opp som irritert lytter.

Om skribenten

kommentarer