The No Music – Forandrer spillereglene – igjen
Hvorfor aksepten for hip hops statiske stillstand de siste årene har vært så stor, er underlig. Jeg tror løsningen for mange var å svelge unna et par kameler en gang på midten av nittitallet, etter endelig å ha fått hip hop godkjent som selvstendig, voksen og stueren kunstform.
I denne anmelderens ører har labelen, kollektivet og bevegelsen Anticon de siste årene vært fingeren i halsen, selve antitesen til den bitre hip hop-pillen, det manglende mellomleddet i de siste årenes musikalske hip hop-evolusjon og fragmentering. Anticon har gitt ut et titalls utfordrende album siden1998, under forskjellige konstellasjoner som Deep Puddle Dynamics, cLOUDDEAD og Readching Quiet. De har i et post-Latyrx- og Company Flow-landskap, med sitt åpenbart store intellekt og alle sine middelklassereferanser, blitt angrepet av hip hop-purister og samtidig blitt hyllet for å oppfinne hip hop på nytt. Med konseptuelle The No Music og tilhørende verdensturne er vokalist og frontfigur Dose og produsent Jel for øyeblikket Anticons store aktivum.
Nok om genre, nok om hip hop – Themselves fortjener en beskrivelse fri for en klam kontekst.
De har forandret reglene. Igjen. The No Music er radikalt annerledes enn noe annet du kommer til å høre i år. Dose jodler av gårde på sitt eiendommelige, imponerende og snåle vis. Uttrykksmessig nærmere Bone Thugs’n Harmony enn den gjennomsnittlige New York-rapper. Hans lyrikk er i større grad enn tidligere fylt med schizofrene drømmer og hallusinasjoner, der han hopper inn og ut av forskjellige karakterer og lever ut forskjellige sider av sin utømmelige personlighet.
Han messer på mektig og autoritært vis «You can’t make Satan pray / You can’t sick mom armed with hot needles / You can’t shoot guns down the sewer / Bang on you ceiling angry for God» det ene øyeblikket. Han er en redd, nynnende fem år gammel gutt det neste: «The more I think the more I think about suicide…». Hans nasale, forvridde stemme ber om å bli elsket eller hatet. Poetisk, subtilt og utfordrende diskuterer han eskapisme, fremmedgjøring, propaganda, korporatisme og form og innhold.
I bunn ligger Jels levende og eksplosive trommebeats, som plasker i et psykedelisk lydlandskap. Produksjonen er mer flytende enn hva vi er vant til – på sitt beste mer detaljert og utfordrende, på sitt verste mer grøtete og uhåndgripelig. Alltid med Jels eiendommelige SP1200-signatur. Alltid uforutsigbart.
Meningsløshet og nihilisme har aldri ligget så nær en hip hop-utgivelse før. Det som gjør den store forskjellen er at det kaotiske lydbildet speiler tematikk og dikting. Form og innhold jobber sammen om å formidle det personlige i rimene til Dose, samt stemningene, drømmene, følelsene. The No Music ligger nærmere My Bloody Valentines ambientrockvibber enn B-boy-egoisme. Pretensiøst så det holder, men likevel avvæpnende, selvironisk og varmt. Man må bare lete litt.
På Paging Dr. Moon Or Gun sammenligner Dose sin egen frykt for en meningsløs død med arbeidene til Don Coscarelli, det spekulative geniet bak Phantasm-filmene. På Mouthful rister Themselves sørgmodig på hodet over sin egen vanskelige rolle som avantgardistisk hip hop-koalisjon: «When people aren’t happy / They want chang / Somebody might notice us up here». Live Trap er en frisk uptempo breakorientert låt. Themselves gir et gammelt formular ny mening ved å fremføre tekstlinjen «I’m so feared of death I can’t MOVE / What eating the flesh of my fingers won’t PROVE» à la Tim Dog 1990.
The No Music har øyeblikk som får meg til å danse, øyeblikk som får meg til å le og øyeblikk som gir meg tre tårer i øyekroken. Etter tyve gjennomlyttinger danser jeg fortsatt, smilende med en stor klump i halsen. En amerikansk ode til den eksponerte nerve.
