Scroll To Top

Bad Man – Gammel bluesmann trenger backingband

Plater 14. januar 2003
Artister: Sjangre:
Karakter

James «T-model» Ford er et ubeskrevet blad for meg. At mannen har holdt i en gitar før er innlysende, gadd vite hvor mange jamsessions han har deltatt i opp gjennom årene. Han har imidlertid levd The blues. Mannen kan ikke lese. Han er blitt knivstukket, skutt og forgiftet. Rundt anklene lyser fortsatt arrene etter kontakten med kaldt stål fra dagene i lenkegjengen.

Et liv svært mange svarte menn på hans alder har levd, og dødd av. Forskjellen er bare den at T-Model Ford fortsatt har så mye liv i seg, og så mye å melde, at han gir ut plater. Noe som har resultert i fire utgivelser. Den siste altså med tittelen Bad Man.

I sitt tomannsband trakterer han vokal og gitar, mens Spam (Tommy Lee Miles) spiller trommer. På tre låter har de hjelp av nok en gitarist, en kar på tangenter og et kor.

Den mildt sagt spesielle bandsammensetningen faller dessverre uheldig ut i mine ører. Ford har noen gitarriff av en annen verden, men mangler et hissig five-piece-backingband til å fylle de mange tomrommene som så ofte oppstår. Å høre en eller to låter om gangen går greit, men etter hele platen sitter jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Selv etter ‘nte gangs gjennomlytting lurer jeg på hva jeg hørte. Låtene humper og skrangler i vei, men går rett og slett over i hverandre og blir ensformige. Nærmest umulig å skille fra hverandre.

Han har imidlertid alt som trengs. Fet gitar, en råbarket bluesstemme (tipper det ligger mye moonshine og karva blad i den), og en solid dose attitude. Det slår meg at det var en som Ford som skulle vært bluesens frontmann de siste ti årene, ikke den overpolerte BB King, som med sine siste ihjelproduserte plater trekker bluesen inn i en glatt og sensurert nashvillesfære, hvor høye hatter og silikoninnlegg er standardvare.

Jeg har problemer med å karaktersette denne platen. På den ene siden er dette så tøft som det går an å få det. 80 år gamle Ford spiller fletta av de fleste, uansett alder. Musikken minner meg mye om gruppen Tarbox Rambler. Det oser svette, sump, bomullsåkerslit og blues lang vei. The Duke, for eksempel, hadde vært en megalåt med det rette backingbandet og full blåserrekke. Sallie Mae det samme. Snakk om tung blues!

Dessverre blir lydbildet for tamt og ensidig med bare trommer og gitar. Jeg tror dette er en plate for de spesielt interesserte, de som kan, og er interessert i, bluesens historie og vet hva den svarte befolkningen i USA har gjennomgått, og fortsatt gjennomgår i mange av de amerikanske delstatene. For dem som setter pris på annet enn høyskoleteknisk briljante gitarsoli og et lydbilde som er pusset og produsert på til det apatiske. Dette er definitivt noe for dem som liker John Lee Hooker. Platen er spilt inn live i studio, med medfølgende skrammer og mellomsnakk enkelte steder. Rå blues, rett inn på tape, uten griske limotransporterte produsentnavn på plakaten. Et kjempepluss.

Platen kommer ikke til å gå inn i historien som en av de store bluesplatene, til det er den for spesiell. Salgstallene kommer heller ikke til å lyse opp himmelen. Men jeg vet den står i hylla, og jeg kommer til å spille den når ørene mine blir lei av overprodusert moderne musikk.

Om skribenten

kommentarer