The Rodeo Eroded – Pan-transatlantisk tinnhatt-triumf

På The Rodeo Eroded etablerer Tin Hat Trio seg som noe av en pan-transatlantisk institusjon, etter å lenge ha vært et snodig og udefinerbart lite dyr på den mangfoldige worldscenen. Sjelden har en plate favnet over så mye, men likevel vært så fokusert og stilsikker.

Åpningssporet Bill er en dvelende liten skapning som med sin erkeamerikanske strengplukking forsiktig kryper ut av ødemarken utenfor Little Rock, før den gynger nedover Mississippi sammen med Mark Twains Huckleberry Finn, og ender opp i Baton Rouge. Innen den tid har den skiftet ham, og elegante strykere sender lengtende tanker hjem til gamlelandet der borte i øst, over havet.

Hvis Bill tar seg ned til Atlanterhavet, så svømmer andresporet Fear Of The South like over til Frankrike og finner seg et bord ved en fasjonabel rødvinkafé i kunstnerbyen Paris. Den er elegant men jordnær. Melankolsk, men med glimt i øyet.

Platen rommer også melodier av det mer eksperimentelle slaget. Disse låtene er sammensetninger av lyder og bruddstykker av vesteuropeisk jazz og østeuropeisk folkemusikk. Det veksles mellom pågående strykersoloer og gemyttlige små partier med gitar, piano og fiolin. Stemningsvariasjonen er i seg selv en studie verdt. Balansen mellom det lyse og lystige og det mollstemte og triste er så utstudert at en uforberedt lytter selv kan miste balansen.

Platens eneste vokallåt er også den beste. Gjestevokalist Willie Nelson leverer sin fineste prestasjon på mange år på Willow Weep For Me, en aldeles nydelig og poengtert avlevering, som likevel er både sober og reflektert. Dette er hva du ville fått ved å dyppe What A Wonderful World i eddik i stedet for sukkerlake.

Musikken til Tin Hat Trio er svært laidback og rolig, tidløs og elegant. Dette er en type stemning som bør gå rett hjem hos Portishead-fans som er blitt voksne, og er faktisk ikke så langt unna det musikalske uttrykket Bristol-gjengens vokalist Beth Gibbons formidler på sitt nylig utgitte debutalbum.