Scroll To Top

Refuge For Degenerates – Her kommer guttemusikken

Plater 4. februar 2003
Karakter

Svenske The Peepshows er i disse dager klare den nye skiva Refuge For Degenerates på Burning Heart Records, som også kan slå i bordet med å ha flaggskip som The Hives, Millencolin og vårt elskede Turboneger under sine vinger.

Gruppen har sitt utspring i Örebro, og har før denne utgivelsen gitt ut to album. Det siste kom tidlig i 2001 – Today We Kill, Tomorrow We Die, som i likhet med den nye, fikk gode kritikker i pressen. De har rukket å bli nevnt i samme åndedrag som labelkompisene Turboneger, og Sveriges kanskje beste band – The Hellacopters.

Så hva er det så vi får på Refuge For Degenerates? Vi får det vi kunne regne med fra et band som henter mye inspirasjon fra nettopp de over nevnte band. Det handler med andre ord om punk’n’roll for alle pengene; utrolige gitarriff, frenetiske trommesoloer, og vokalist som er riktig så tøff i trynet. Alt som skal til for å lage punkrock er med, og det høres tøft ut.

Det tok meg litt tid å finne ut av dette her, men etter å ha sett bort i fra de til tider latterlig dårlige tekstene, fant jeg ut at dette er gode greier. Du føler at testosteronet begynner pumpe i blodet, og det er fristende å trekke frem luftgitaren der du sitter.

For det er på det nivået dette er. Her kan du spille på luftgitaren, og klaske til på lufttrommesettet helt til du blir sliten, og må legge deg nedpå. Det er ikke akkurat nyskapende rock, men det er så avgjort en stilsikker langspiller de har snekret sammen. Låter som In The Dirt, Monochrome 76, When I Fall og Self Degraded er så rocka som jeg tror det er mulig å få i 2003. I alle fall inntil Turboneger viser hvor rockskapet skal stå litt senere i år.

Selv om dette er en god skive, er det noen spor som trekker ned snittet et par hakk. For eksempel er Nailed To The Ground underlig soft, for en punkrocklåt å være. Det blir rett og slett for lite fart i forhold til nivået på de andre låtene. Where The Roads Have No End er også en av de låtene som heller ikke i stil til resten av platen som helhet. For mye kos, og for lite energi.

Hvis du liker inspirasjonskildene til The Peepshows, vil du garantert like The Peepshows også. Eller hvis du ikke så stor på punkrock fra før av, kan dette en grei skive å begynne med.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer