Scroll To Top

Nocturama – Et mesterverk!

Plater 11. februar 2003
Karakter

Det kan være vanskelig å trekke frem ulemper med musikken til denne legenden; denne kjempen blant låtskrivere. Han stiller med en integritet det nesten er utilgivelig å skitne til og en diskografi som knapt nok har et svakt punkt. Men når han trekker plater som denne frem fra ermet er det vel heller ingen grunn til å vende ham ryggen?

Helt siden han startet opp med The Birthday Party har Cave vært ivrig på å gjøre noe eget. Han har helt fra starten vært uinteressert i hva hans samtidige har gjort. I biografien Bad Seed trekker han frem tidlig The Pogues, Einsturzende Neubauten og The Fall som tre av de få bandene han i det hele tatt respekterte i rocken. I stedet har han vært ivrig på å skape sin egen verden og med et av de desidert beste band i verden bak seg, The Bad Seeds, har han lyktes. Han har fusjonert den hardt kantede punkrockeren med en sødmefylt crooner i beste klasse med Cohen og Walker. Resultatet er en figur som kan være dømmende når han smiler og frelsende når han hyler.

Med Nocturama har Nick Cave And The Bad Seeds nok en gang vekket rockens nerve til live igjen. Etter hvert album mumler han at han er trøtt og sliten; at dette var hans siste stikk mot en bransje han virker lei av å være en del av. Men like fullt er han snart tilbake med et nytt knippe mirakuløse låter. Spor av lidenskap som ramler rundt på slettene mellom hat og kjærlighet. Nick Cave gjør soulen farlig og sår; han våger å vise frem kjærlighetens bakside.

Dette albumet åpner mildt og ender i et raljerende bluesskrik av uante kvaliteter. Babe, I’m On Fire er nesten uvirkelig bra; nesten for god for denne plata. Ikke at resten av plata er dårlig. Tvert i mot er dette en av mannens beste plater på lenge. Men dette klimakset er noe av det mest utrolige denne anmelderen har hørt på lang tid. I teorien skal det nesten ikke fungere: Fjorten minutter med det samme verset gående rundt og rundt – så og si uten variasjon. Men i praksis er dette verket en dronende orgie av feedback, Bad Seeds og blues. I midten finner du stemmen og ordene. Det er bare å gi seg ende over.

Men platen begynner helt annerledes. Wonderful Life åpner på sedvanlig mørk og melankolsk måte – den dressen vi etter hvert er blitt vant til å se Nick Cave kle på seg. De gode historiene om kjærlighet og mørkemenn. Bad Seeds legger seg i bakgrunnen med et dypt og deilig komp hvor Martyn P. Caseys bass får sette farta. Cave synger om at det ikke spiller noen rolle om vi bygger luftslott, synger sint blues eller gjør oss om til martyrer.

De neste sporene legger frem det samme dampende bandbildet. Men ordene vitner om dette geniets grenseløse favntak om de fleste tema mellom himmel og helvete. He Wants You er en salme om en mørk mann som trekker veksler på Caves litterære viten. «In his boat and through the dark he rowed / Chained to oar and the night and the wind that blowed» vitner om en mann som både er Messias og ferjemannen på elva Styx. Denne mannen vil ha deg uten knussel eller tvil.

Right Of Your Hand er derimot en nesten fullstendig avkledd historie om overgivelse: «And you’ve got me eating / You’ve got me eating / You’ve got me eating / Right out of your hand». Likevel kan man få følelsen av at alt sammen er ordene til en hard, kald mann. I denne teksten slamrer ordene til Cave i hop med det mest sjelfulle kompet med The Bad Seeds man levert på en stund. Utrolig lekkert!

Så skjer det: Musikerne skifter sinne. Bring It On lener seg frem fra de rolige skyggene som har blafret over plata så langt. De lemper på instrumentene sine, og i det de lar pedalene få makta i refrenget kan man nesten ta seg i å tenke på de amerikanske sjelefrendene i The Walkabouts. Denne referansen er særlig tydelig i dobbelstemmen som Nick Cave her deler med Chris Bailey.

Det virker som om denne utgivelsen er lagt opp etter inndeling som en vinylskive. For sånn sett ender side én med et brak av et klimaks. Den støyende Dead Man In My Bed slår både til høyre og venstre, uten særlig presisjon, og blåser i hva den treffer. Resultatet er en sår punker av en låt som får undertegnede til å tenke på sanger som Jangling Jack og Thirsty Dog fra mesterverket Let Love In. Bandet vrir og vender seg rundt i en drapshistorie av godt merke.

Den andre siden av Nocturama blir tonet fullstendig ned igjen, før man begynner på en ny klatring på feedbackfjellene. Still In Love er en kjærlighetshistorie fra Cave, men denne gangen er personen bak ordene fortapelig forelsket i sin kjære. Han grenser til det patetiske, men uttrykker sitt savn med en nakenhet som nærmest kan beskrives som ulidelig.

Grunnsteinen er lagt for den endelige utblåsningen mot slutten av albumet. The Bad Seeds legger fingre i den maskinelle There Is A Town. Verset bæres frem av en zombierytme, før de åpner de lange sjeledragene i refrenget. Rett før refrenget slipper tak for verset, møter en ensom cello et pianotema som før alt, tas opp av den taktfaste rytmen fra Thomas Wydler og Casey.

I Rock Of Gibraltar står han frem med en stolt og mild stemme, med samtidig med faderlig kjærlighet. Men dette blir likevel kanskje stående som albumets svakeste enkeltspor. Kanskje på grunn av at den er for lett; for tvetydig. Den samme rene, sunne kjærligheten kommer til syne i She Passed By My Window. Her virker det som om Cave tidvis finner frem til de enkle strøkene i de små historiene uten særlige mørke kroker. Ellers hindres han av angst og små hemmeligheter som ligger som i veien. Disse to sporene står sammen som den siste hvilesteinen, det siste fyrtårnet, før stormen tar til med fullmakt.

Babe, I’m On Fire. Denne tittelen vil i lang tid hjemsøke denne anmelderen, som noe av det sterkeste som har blitt utgitt av noe rockband. Musikalsk gjør ikke The Bad Seeds noe de ikke har gjort før. Casey og Wydler legger fundamentet for resten av orkesteret. Mick Harvey og Blixa Bargeld tråkker til med gitarer, orgler og det som måtte behøves, mens Jim Sclavunos og Warren Ellis legger de siste detaljene til i lydbildet som raser og stormer rundt den feberhete stemmen til Nick Cave. Dette er den endelige hyllesten til lidenskapen; kjærligheten og det blodrøde mørket som kler alle våre følelser: «Hit me up, baby, and knock me down / Drop what you’re doing and come around / We can hold hands until the sun goes down / Cause I know that you and I can be together / Cause I love you».

Verselinjene repeteres i det uendelige og endres til stadighet i sine detaljer. Alle vil ha kjærligheten, alle vil ha lidenskapen, alle vil ha følelser. Cave utelukker ingen på denne ferden gjennom smug, avenyer og over endeløse hav. Det er rett og slett mektig, med en stemme i front som ikke har sin like i dagens rockbilde.

Det ender med Cave. Kun stemmen alene etter at instrumentene toner ut og legger seg bak: «Cause I love you». Det er så riktig, så sårt og så heltemodig bra. Det er nesten ikke mer å si. Takk, Nick!

Om skribenten

kommentarer