Scroll To Top

Dark Island – Herlig annerledes pop

Plater 14. februar 2003
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Pram er signet på Domino Recordings Company, i England. Gående rundt i gangene på Domino kan man også finne Bonnie ‘Prince’ Billy, som også er aktuell med ny skive om dagen, Sebadoh og Jim O’Rourke.

Dark Island er den femte langspilleren til gruppen, som består av vokalist og låtskriver Rosie Cuckston, Sam Owen (fløyte, klarinett,) Max Simpson (sampling, keyboard), Matthew Eaton (gitar, bass, keyboard,) Nick Sales (bass, keyboard, sampling), Alex Clare (trompet), og Steve Perkins (trommer).

Dark Island begynner som en gammel italiensk skrekkfilm; seigt og skummelt. Lydbildet til åpningssporet Track Of The Cat, er ikke ulikt det vi fant på Portishead sin sterke andreskive Portishead. Låta går fremover på en snikende, og bygger seg opp en både creepy og pirrende måte. Det er som om Pram ønsker å få oss til å roe ting ned, og bruke hodet til å ikke bare høre musikken, men også til å «føle» den. Denne følelsen henger med gjennom hele albumet.

Skiva lunter av gårde i et behagelig tempo, med flotte film noir inspirerte låter som The Pawnbroker og Sirocco. Sistnevnte er et hypnotiserende instrumentalbidrag, som tar tankene vekk fra det du egentlig skal tenke på, og over på helt andre ting. Skivas høydepunkt kommer likevel på sporet med tittelen Paper Hats. Rosie Cuckston leverer her en stor vokalprestasjon, på en melodi som både er fengende, og rytmisk god.

Gjennom hele platen, kommer det snikende innslag av såre trompeter. Trompetene fører til at det blir en god melankolsk stemning, noe som kler denne utgivelsen meget godt. Sist såre trompeter gjorde så mye for et lydbilde, var på Cake sin legendariske andreskive Fashion Nugget, og det sier egentlig det meste.

Det er i det hele tatt et flertall av behagelige, og gode låter her. Unntakene kommer i form av et par låter som blir litt vel eksperimentelle, selv for en ihuga lo-fi-entusiast som undertegnede er. Hva som for eksempel skjer på The Archivist, er uklart. En casiobeat anno 1988, en småfalsk vokal, og fem minutter med usystematiske lyder blir drøy kost.

Gruppen har selv sagt at grunnen til at denne skiva inneholder en del løse tråder, er at de ønsker seg en aktiv lytter. Og det er faktisk ikke til å unngå å bli engasjert, når man først har kommet litt inn i denne platen.

Dette er helt klart en av årets mest spennende utgivelser, og den er så avgjort på listen over ting man bør sjekke ut i løpet av 2003. Den har alt man trenger fra tilgjengelige visesanger, og til langt mer krevende melodier.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer