Scroll To Top

Just Like Blood – McRae på prozac?

Plater 14. februar 2003
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Bland Nick Drake, Will Oldham, Don McLean og Jeff Buckley, så har du Tom McRae i et nøtteskall. Trodde vi. Inntil mannen gikk hen og fant seg et nytt musikalsk uttrykk. Just Like Blood ligger i samme gate som Eric Matthews, Placebo og rolig Kent.

Den unge engelskmannen har altså kastet vrak på singer/songwriter-stien, til fordel for mer åpent lende. Fremdeles er tradisjonelle elementer som piano og akustisk gitar fremtredende, men produsent Ben Hillier har skapt et mystisk, svevende, nesten episk lydbilde, på godt og vondt. Samtidig er sangene til McRae mindre innadvendte enn før.

Åpningslåten A Day Like Today er veldig utypisk for Tom McRae, og derfor veldig typisk for dette albumet. Innledningen minner mer om Peter Gabriels etniske lekerier, og er vel så langt unna den selvtitulerte debutens dystre mine som det går an å komme.

You Only Disappear bygger seg opp til et stille, men mektig refreng, og minner litt om vår egen Odd, som debuterte stilsikkert med Mind Your Head i forfjor. Ghost Of A Shark er dvelende, og drives av en myk bassgitar. Melodilinjen minner om Streets Of Philadelphia av Bruce Springsteen og Stings Fields Of Gold, men er ikke fullt så fengende.

Låten Walking2Hawaii beveger seg også i dette poplandskapet, men er mer umiddelbar og burde ha et brukbart radiopotensial. Men McRae er en slik artist som feige spillelisteprogrammerere sjelden tar i. Mens Stronger Than Dirt blir for svulstig og overarrangert, er Overthrown perfekt balansert. Melodi og produksjon passer som hånd i hanske i denne skumle låten, hvor McRae hvisker insisterende og truende; «Confess to me! Confess to me now!». Platens beste låt!

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer