Scroll To Top

Music Machine – Åttitallets hevn

Plater 14. februar 2003
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Alphaville har kanskje ikke den største kreden hos såkalte musikkelskere i dag, men de laget da et par fengende låter. Det har også Melody Club skjønt. For om du du hører litt ekstra etter til synthen på Play Me In Stereo, er det nesten som å høre de tyske bestselgernes Big In Japan om igjen. Bare i en noe mer oppdatert og friskere form. Ikke det at det er snakk om plagiat, men inspirasjonen er meget tydelig.

Det er først og fremst synthen det spilles mye på hos Melody Club. Det er faktisk svært overraskende flott å høre gode gammeldagse synthlyder anno 1985 igjen, men i en moderne produksjon som innbyr til både feit og stor lyd.

Let’s Kill The Clockwork er bred og pompøs, men definiotivt også storartet! Det samme med de to store hitene Palace Station og Electric, som til tross for massiv radiospilling ikke har mistet sin sjarm hos undertegnede.

Det er forøvrig forunderlig at band som Melody Club og The Sounds skal dukke opp samtidig som våre egne Surferosa, som også henspiller tankene til åttitallets glamor og ekstravaganse. Kanskje er vi endelig klare for å godta åttitallet på et musikalsk nivå, og ikke bare som lengten etter svunne tider?

Music Machine er først og fremst ei fest- eller kjøreplate, som skapt for høy temperatur og luftsynth. Det er festlig, og som hos flere svenske band er ABBA-referansene også distinkte hos Melody Club. Men det gjør selvsagt ingenting når det er så bra gjennomført som her.

Låtene er også mindre forgjengelige enn man skulle tro. Selv med usedvanlig lettfattelige melodier og hooks, blir man ikke nødvendigvis sliten av dem etter gjentatte spillinger. Tvert imot, de kan faktisk vokse litt på deg. Palace Station er et godt eksempel på nettopp dét. Den sitter som støpt i hodet, men den er like genial å spille luftsynth til – tre måneder etter første gang gjennomlytting.

Dette er et album som vil lokke fram et og annet smil hos selv den mest kyniske åttitallshater. Music Machine er rett og slett flott å høre på. For oss som faktisk ikke har et så anstrengt forhold til det rosa tiåret, så snakker vi om et perfekt partyalbum.

Men alle låtene holder dessverre ikke helt inn til mål, men de beste er bare eventyrlige. Låter som Colours, Let’s Kill The Clockwork, Electric, Palace Station, Stranded Love og Play Me In Stereo er alle poplåter som ville ha holdt i hvilket som helst tiår…

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer