Scroll To Top

Rain Dogs – Hund utenfor sporet

Plater 14. februar 2003
Artister: Sjangre:
Karakter

En «rain dog» er en hund som går ut i mørket, for så å oppdage at det begynner å regne. Regnet visker ut alle lukter, og hunden finner ikke veien hjem igjen. Det er mange skikkelser ute i den store verdenen som har lidd en slik skjebne – de mistet føringen i en hyggelig stund: «Oh, how we danced and you whispered to me, You’ll never be going back home».

Hører du en låt der en særdeles slitt røst grynter over sær perkusjon, pumpeorgel og stakkato gitar, er det nok Waits du lytter på. Hans sære og lett gjenkjennelige lydbilde har inspirert en rekke musikere – vi kan i farten nevne Kaizers Orchestra. Tom Waits har aldri latt sin ødelagte barstemme være et hinder for sangkarrieren.

Man kan ikke akkurat beskylde Waits for å lage typisk moderne musikk. Han er som regel litt på sida av det som er normen. Da rock og disco virkelig var det store på syttitallet, satt unge Waits rolig med pianoet og spilte låter som Christmas Card From A Hooker In Minneapolis. På åttitallet, da synthpop virkelig begynte å stå høyt kurs, hentet Waits fram trekkspill, pumpeorgel, tromboner, banjoer, og andre instrumenter. Resultat: Tidløs musikk.

Rain Dogs inngår som plate nummer to i en trilogi med Swordfishtrombones (1983) og Franks Wild Years (1987). Det som skiller Rain Dogs fra de andre platene i trilogien er at plata besitter et større antall sanger som umiddelbart klinger godt for ørene, og som gir mersmak. Rain Dogs er derfor en fin åpningsplate for den som måtte være Waits-nybegynner.

Plata begynner med den fengende og rytmiske sjømannslåten Singapore, og glir over til Clap Hands, som har et komp som etter mange gangers gjennomhøring forblir like ubestemmelig. Videre følger Cemetery Polka – sangen der Waits irriterer seg over rare slektninger. Den humper av gårde i Kaizers Orchestra-stil, og avløses av den nydelige Jockey Full Of Bourbon. Raskt etter kommer Tango Till They’re Sore, som beviser at tre akkorder er nok til å lage en fantastisk låt.

Etter denne sterke rekka av klassikere blir det litt diverse saker videre – en blanding av både lett og vanskelig tilgjengelige låter. Hang Down Your Head kan karakteriseres som rolig rock, mens Midtown er et eksempel på hektisk jazz. Litt country er bakt inn i låter som Blind Love. Tittelsporet Rain Dogs settes i gang omtrent midt på plata, og representerer i stor grad hele albumet, både tekstlig og musikalsk.

Plata avsluttes med Anywhere I Lay My Head, og det er virkelig et følelsesutbrudd av en avslutning; en hes stemme lirer av seg: «Well I don’t need anybody, because I learned, I learned to be alone».

Rain Dogs er en miks av mye rart. Og du skal ha en særere musikksmak enn Tom Waits for ikke å finne minst en sang du liker her. Her finnes både viser, rolig rock, country, og fengende rytmiske låter. For å like plata må du akseptere at Waits stripper sangene for overflødig elektronisk fiksfakseri, og i stedet bruker instrumenter som stort sett bare finnes på musikkrommet på eldre skoler. Men om du knekker koden og lar deg underholde av slikt, og godtar at Tom Waits ikke bedriver skjønnsang, da er denne plata utrolig spennende. En klassiker, faktisk.

Om skribenten

Ørjan Skien

kommentarer