Scroll To Top

Down With Wilco – Danser med Wilco

Plater 19. februar 2003
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Glem for et øyeblikk at The Minus 5 er et stjernelag av et musikerkollektiv. Glem at folk som R.E.M.s Peter Buck, Posies-veteran Ken Stringfellow og Sean O’Hagan fra High Llamas er med, og glem at, jepp, tittelen lyver ikke, Wilco leverer tunge bidrag til denne platen. The Minus 5 handler først og fremst om Scott McCaughey: Multi-instrumentalist, tidligere frontmann i Young Fresh Fellows, men uunngåelig mest kjent for sitt arbeid med R.E.M.. På den femte langspilleren til The Minus 5 har McCaughey skrevet alle låtene, og han tar seg av vokaljobben på alle bortsett fra én.

McCaughey er eksponent for en puritansk retning innen pop og rock, og er en forgrunnsfigur i undergrunnen av alternative og ikke-kommersielle band og artister. På Down With Wilco blir lytteren invitert med på en musikalsk reise som starter med naivpopen til Buddy Holly, fortsetter med sekstitallspopen til Beatles og Byrds, er innom psykedeliaen til Syd Barrett, besøker anti-åttitallsrocken til R.E.M. og ender opp med den skrudde synth-americanaen til nettopp Wilco. Sistnevnte bidrar til at lydbildet ender opp et sted mellom gruppens to siste plater; Summerteeth og Yankee Hotel Foxtrot. Her er den samme snåle trommingen til Glenn Kotche, og Jeff Tweedy låner sin rustne røst til sporet The Family Gardner, umiskjennelig Wilco-sk.

Åpningslåten Days Of Wine And Booze spiller klart på The Dream Syndicates Days Of Wine And Roses. McCaughey er en innovativ fetter av drømmesyndikatsjef og Steve Wynn, og det er i så måte rart at kun sistnevnte selger plater her til lands. Where Will You Go er en klassisk oppbygd amerikansk popsang, skrevet tusen ganger før, men servert med oppriktighet og gnist av McCaughey. Refrenget er typisk for mannens tørre, sosialt engasjerte humor: «There’s too much time for us to cry: I want my money back!».

Retrieval Of You er en helt uimotståelig og litt skremmende sang om en mislykket popartist som hevnbesatt planlegger å kidnappe en rockestjerne. «Everybody knows I fell afoul of fame, and your to blame that I’m What’s-His-Name,» raser McCaughey over sukkersøte George Harrison-ba ba ba’er. På That’s Not The Way That It’s Done veksler han over til Beach Boys-harmonier på overbevisende måte. Stemmen er en av styrkene til McCaughey, men sannsynligvis også grunnen til at han aldri har solgt plater i bøtter og spann.

Den er lydriket svar på kameleonen, og forandrer karakter og teknikk etter lydlandskapet den befinner seg i. Derfor er det vanskelig å legge merke til den, slik man legger merke til en Michael Stipe eller en Grant-Lee Phillips.

Skal vi være riktig surmagede, så kommer et par av låtene til kort i forhold til ambisjonene som ligger bak dem. McCaughey har mange gode ideer, men ikke alle fungerer likke godt i praksis. Dear Employer (The Reason I Quit) og Daggers Drawn trenger en dose pepper for å understreke sin sosiale agenda. Likevel er dette en av årets hittil sterkeste femmere i Panorama.

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer