Scroll To Top

Damnation And A Day – Skrekkmetall uten særpreg

Plater 8. mars 2003
Karakter

Etter ni offisielle utgivelser på mindre selskap har Cradle Of Filth sluppet inn i Sonys varme armkrok. Så snart et metallband signeres på et så stort selskap følger den obligatoriske debatten om hvorvidt bandet har solgt sin sjel til kommersialismen.

Innen ekstremmetallen ligger det jo en viss prestisje i å være et undergrunnsband. Men det blåser Cradle Of Filth i. For enkelte har jo karakterisert dette bandet som black metal. Og det skal man vokte seg vel for.

Selv om elementer som lynhurtig dobbeltpedaltromming og heseblesende skriking er til stede, er dette langt i fra denne sjangeren. Damnation And A Day er et slags konseptalbum delt inn i de fire kapitlene Fantasia Down, Paradise Lost (ikke så veldig originalt, kanskje?), Sewer Side Up og The Scented Garden.

Den første singelen, Bababon A.D. (So Glad For The Madness), er ganske representativ for hele albumet. Låten som helhet er ikke spesielt imponerende, men inneholder enkelte gode partier. Problemet ligger først og fremst i at låtene har så utrolig lite særpreg.

Her presenteres det samme riffet opp og i mente, noe som blir rimelig kjedelig i lengden. Unntak som Better To Reign In Hell og Hurt And Virtue er ikke nok til å heve dette fra en middels utgivelse.

Cradle Of Filth gjør seg best i mindre mengder, og gjerne i form av en skrekkvideo eller to. Men en time og seksten minutter med overprodusert horrormetall på platespilleren blir i drøyeste laget.

Om skribenten

kommentarer