Scroll To Top

Waiting For The Bricks To Fall – Overbevisende!

Plater 14. mars 2003
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Siden forrige album har de tre medlemmene i bandet gitt ut hvert sitt soloprosjekt, men har heldigvis valgt å finne tilbake til samarbeidet i Midnight Choir. Atle Bystrøm (Al deLoner) har etter hvert bygd opp en av landets mest imponerende låtkataloger, og vokalist Paal Flaata er som alltid en stilsikker leverandør av sjelfull tristesse.

Midnight Choir startet som et tilnærmet rootsband, men siden debuten har de gradvis fjernet seg fra countrypreget, og den utviklingen fortsetter de her. Unntaket er Mrs. Donald, en sang som Al deLoner synger selv, med svært vellykket resultat. Likevel er det selvsagt Paal Flaata som briljerer vokalmessig, han befester sin posisjon som en av våre fremste rockvokalister.

Samarbeidet med Chris Eckman er videreført, og produksjonen er som vanlig variert fra det lavmælte til storslåtte arrangementer med strykere. På dette albumet er flere låter som er blant bandets mest rocka noensinne. Når bandet trår til i Lost Chapter og Calling The Land, viser de at de ikke bare behersker lavmælt melankoli.

Lydbildet på Waiting For The Bricks To Fall minner mye om det som preget Amsterdam Stranded, noe som blant annet skyldes at Lee Harris’ (Talk Talk) tromming minner svært om det Terri Moeller gjorde på Amsterdam Stranded. Samtidig viser bandet evne til å fornye seg, slik som på nevnte Mrs. Donald, og den storslåtte Long Time Ago der et stort kor er det bærende elementet.

Selvsagt er det ikke nok med lekker produksjon og flotte arrangementer dersom ikke låtene holder mål, men Al deLoner har, om ikke overgått, så i hvert fall tangert seg selv, med det han leverer her.

Waiting For The Bricks To Fall er helt der oppe sammen med Amsterdam Stranded i kvalitet, og de som har latt seg sjarmere av et av nittitallets norske høydepunkter vet at man kommer ikke mye høyere enn det. Det er betegnende at den eneste gangen dette albumet ikke når helt opp, så er det med en coverlåt. Versjonen av (Sometimes I Feel Like A) Motherless Child blir litt for stillestående og nesten kjedelig sammenlignet med resten av materialet her, noe som egentlig forteller mest om resten av albumet.

Midnight Choir er tilbake, og det med et album som det skal godt gjøres å toppe i plateåret 2003. I låter som Requiem, Long Time Ago og Last Chapter leverer de blant sine beste øyeblikk noensinne. Det er bare å skru opp volumet, dempe lysene og lene seg tilbake for å nyte dette mesterverket.

Om skribenten

kommentarer