Scroll To Top

En helgen i menneskedrakt

Intervjuer 19. mars 2003
Artister: Sjangre: , ,

Foto: Racing Junior (promo) / Panorama (arkiv)

Siden sist har denne unge mannen turnert land og strand rundt med ett av de fremste orkestrene i verden i dag; uavhengig av sjanger. Lambchop har ikke bare gitt Thomas et nytt syn på tilværelsen som musiker.

De har også bidratt til å gjøre hans siste kreative krumspring til et veritabelt sjumilssteg; Mark Nevers har blant annet produsert albumet og gitt hele produksjonen en mer utvidet sfære:
– Innfallsvinkelen var den samme. Vi var en gjeng som var samlet i et hus under hele perioden. Forrige gang varte denne fasen en uke, mens vi denne gangen brukte tre uker. Den største endringen siden sist var at vi nå hadde med oss med en produsent. Han hadde fokus på detaljer og lydbilde. For første gang hadde vi demoer av låtene slik at vi visste mer hva vi gikk til, forklarer Thomas før han sipper av en kopp med varm drikke.

Made In USA
Det er ikke hver gang en norsk musiker har sjansen til å bli innlemmet i omgivelser av såpass kvalitetsrik standard og Thomas har både hverdag og ærefrykt i stemmen når han forklarer hvordan det var i Nashville:
– Amerikanerne var hyggelige og sympatiske fra starten av. Egentlig var vi nervøse, men det kom raskt i stand en gjensidig respekt og vi kunne begynne å gjøre hva vi ville, sier han før han fortsetter;

Fotograf: Racing Junior – Vi lærte å være ydmyke i forhold til det man driver med. Kollektivet Lambchop har ingen stjernenykker overhodet, og det er en ryddighet som preger dette bandet uansett hvem man møter. Det hele er en stor familie. Det finnes ingen forstyrrende image. I stedet lytter man til det du har å si.

Tilbake på veien
– Det er fint å være tilbake, bekrefter Thomas når undertegnede spør han om hvordan det føles å være tilbake med nye låter etter det noe masete tabloidpresset i tiden rundt deres opptreden i Royal Albert Hall. Han stiller tydelig med nye krefter og større selvtillit enn før og sier det slik selv.

– Det er kommet en større grad av seriøsitet inn i bandet siden sist. Vi har byttet ut en del av apparatet. Dessuten har jeg lært meg å takle prestasjonsangsten bedre.

Han utdyper dette nærmere:
– Det var lettere å si ting jeg ikke skulle sagt med noen pils for mye innabords. Nå gleder jeg meg til hvert eneste intervju.

Så hvilket budskap er det han har med seg til oss denne gangen, da? Selv er han ikke helt fornøyd med å bli satt inn i den nye rootsbølgen som sveiper over rocken for tiden, men holder seg i stedet til popmusikken.
– Selv om vi har en del detaljer i musikken, vil jeg si vi heller mer mot popmusikk melodimessig, sier han før han snur på flisa;
– Kanskje vi egentlig spiller punk. For å bli definert er det innstillingen som er viktigst; ikke uttrykket. Vi kan også glefse og sparke.

Realityfjernsyn
Glefsing, ja. Det er jo akkurat den tidvis snerrende Thomas mediene lenge har vært begeistret å gjenskape. Dette skandaledyret som stoppet konserter etter få låter, la seg ned på scenen eller skjelte ut ledelsen i selveste Royal Albert Hall fra scenen. Hvordan var det for Thomas å slippe et filmteam så nære innpå seg? Han viker ikke fra spørsmålet, men går heller rett på:
Fotograf: Panorama– Vi stilte bare et krav: Vi ville de skulle være ærlige og ikke skjule noe. Det ble til etter som tiden gikk – to skritt frem, ett tilbake, sier han før han presiserer at hele gjengen ble gode venner med filmmaker Erik i løpet av turen.

– Det var viktig for oss å gi ham tillit, avslører Thomas før han avslutter:
– Jeg trodde det faktisk skulle bli langt verre. Når man ser overskriftene skulle en jo tro at det var skikkelig ille.

Den St. Thomas som sto frem i denne dokumentaren var ofte preget av stor mangel på selvsikkerhet.
– Jeg var i ubalanse og følte innimellom en bitterhet som fikk større utslag med pils, sier Thomas ærlig før han fortsetter:
– Hvis ting skulle gå bra, måtte jeg skjerpe meg. Jeg måtte velge mellom fyll og musikk. Jeg valgte musikken.

Noe vi alle kan være glade for. For dokumentaren som Lydverket sendte ga seeren ikke bare skandaledyret, men også låtskriveren St. Thomas. Den stille mannen som stiller utrolig høye krav til seg selv.

– Nå stilles det klare retningslinjer. En del nye folk er dratt inn i gjengen samtidig som jeg kjenner mer på nervene mine. Jeg prøver alltid å være hundre prosent til stede og gjøre mitt aller beste.
Planene fremover er klare og essensen er ærlig, hardt arbeid.

– Vi skal profilere oss hardt mot mediene samtidig som City Slang – vårt selskap i utlandet – jobber veldig langsiktig. Man må nemlig gjøre et skikkelig grunnarbeid. Jeg tror ikke de regner med å tjene penger på oss før den fjerde turneen.

Nesten for lett å være norsk
I det han sipper i seg det siste av teen, er det den norske musikkscenen som står for kommentar.

Fotograf: Panorama– Det er nesten blitt for lett å være norsk musiker, sier han før han utdyper dette nærmere:
– Nå hauses det meste opp av norsk musikk. Jeg er ikke interessert i å høre på norsk musikk. Jeg vil høre god musikk – uavhengig av landegrensene. Dette kan medføre at noen band kanskje går på trynet, men det er naturlig. Man skal ikke ta bort prestasjonen.

Men han er fornøyd med det stadig økende antall fora som har dukket opp de siste årene.
– Bransjen er blitt mer interessert i undergrunnen samtidig som undergrunnen selv har blitt mer fokusert – flere scener konkurrerer. Det har alltid vært flust med bra norske band, men de har ikke før hatt den samme mengden med forum å formidle sin musikk i.

Så er det slutt. Men ikke for St. Thomas. Alt tyder på at denne mannen vil nå langt og lengre enn langt. Han har klart å komme seg over den første kneika og står nå frem som en sterk artist med en klar visjon og en klar integritet. Ta på deg solbrillene, mann!

Om skribenten

Mats Johansen

kommentarer