Scroll To Top

What Happened To The? – Dyktige popdetektiver

Plater 29. mars 2003
Karakter

Siden forrige album har The Jessica Fletchers gitt ut to EP-er, den nærmest sjokkerende gode Sorry About the Noise! og den nesten like fine (Come On) It’s Only Nine i forbindelse med fjorårets Zoom-turne.

Albumet er utgitt på Perfect Pop, noe som i seg selv er så godt som en garanti for kvaliteten på innholdet. Og The Jessica Fletchers skuffer ikke. What Happened To The? framstår i likhet med (Come On) It’s Only Nine som mer strukturert og enhetlig enn Sorry About the Noise!, som var preget av stor variasjon. En av grunnene til det, er trolig at gitarist Rune Somdal på dette albumet kun bidrar med en låt, og lar vokalist Thomas Innstø ta hånd om resten.

Det er egentlig litt synd. For selv om Innstø skriver flotte sanger, savner jeg Somdals mer snurrige innfall. Noe av det som gjorde Sorry About the Noise! så bra var nettopp miksen av Somdals psykedeliske pop med lekne vokalarrangementer og Innstøs mer strukturerte rockformel. Somdals eneste bidrag her, You Can Have Japan, er et av albumets høydepunkter; en fengende popperle med herlige koringsdetaljer. Litt mer av den sorten ville gjort dette albumet godt.

Sekstitallspopen er en stor inspirasjon for flere norske plateaktuelle band for tiden. Hos The Jessica Fletchers er det klare ekko av både The Beatles og The Kinks, og også produksjonen gir klare assosiasjoner til disse bandene. Låta Shoot høres for eksempel ut som en krysning av nettopp The Beatles og Matchstick Sun, og er så vakker at den forsvarer sammenligningen.

I motsetning til en del andre band som kanskje blir litt snille i alle harmoniene og sekstitallspastisjene, spriter The Jessica Fletchers opp med orgel, trompet, håndklapp og et kledelig rufsete lydbilde. Blant høydepunktene er nevnte You Can Have Japan og Do You Know What She Hides?.

For øvrig får vi et gjenhør med (Come On) It’s Only Nine, tilløp til northern soul i I Got News og radiohiten Bloody Seventies Love. I klassisk poptradisjon er albumet unnagjort på under førti minutter. «Thanks for listening!» hilser bandet på coveret. Jeg tenker vi snur på flisa og sier «Thanks for playing!».

Om skribenten

kommentarer