Scroll To Top

Fredsaktivist og pratemaker

Intervjuer 16. april 2003
Artister: Sjangre:

Foto: Henning Poulsen/Panorama

– En antikrigskonsert i Oslo vil ikke forandre på det som skjer i Washington. For meg er det likevel viktig å vise at det finnes andre ideer i USA enn de som er enerådende akkurat nå. Mange amerikanere er imot krig, og skjønner ikke hvorfor landet deres absolutt må invadere Irak.

Wynn har knapt slengt den slitne gitarkassen og seg selv ned i en lobbysofa på hotell Bondeheimen, før han åpner munnen og overstrømmer oss med ord. Han er midt i en slitsom promoturne. Om to timer går han på scenen på Mono for å støtte Fredsinitiativet Ingen Krig Mot Irak!, og ytterligere to timer senere gjentar han suksessen på Blå. Ikke noe av dette ser ut til å dempe den energiske pratmakeren fra Los Angeles, mannen bak det alternative gitarbandet The Dream Syndicate og en haug soloalbum.

– Når jeg ser på nyhetene, hender det at jeg blir skikkelig flau over å være amerikaner. Jeg skjønner hvorfor en del folk hater amerikanere, men dere må forstå at USA ikke er én greie, argumenterer Wynn, som er erklært venstremann og liberaler.

Vanskelig oppfølger
Forgjengeren til Static Transmission, det nye albumet, ble tatt overveldende imot av både kritikere og platekjøpere, og er også den platen som Wynn selv er mest fornøyd med.

– Da jeg var ferdig med Here Comes The Miracles, følte jeg at jeg egentlig kunne slutte å lage musikk. Denne platen er grunnen til at jeg lager musikk, og den er det beste jeg noen gang har skapt. Jeg var lenge usikker på hva jeg skulle gjøre videre. Hvor jeg skulle gå. Hvordan jeg kunne følge opp en slik plate, forteller Wynn.

Han valgte å gå tilbake til samme studio, i Tucson, Arizona, med samme musikerne og mange av de samme folkene rundt seg, og se hva som skjedde.

– I løpet av de første dagene i studio skjønte jeg at det ville bli en veldig annerledes plate. Mer melankolsk, mørkere, litt mer reservert. Litt skumlere, på mange måter. Det føltes naturlig at det måtte bli sånn akkurat da. Jeg liker plater som reflekterer tid og sted, slik at hvis samme bandet spilte inn platen tre måneder senere, ville den blitt annerledes, sier Wynn.

Ikke selvbiografisk
– Reflekterer Static Transmission Steve Wynn akkurat der og da?

– Nja. Jeg skriver ikke om livet mitt. Men sangene mine reflekterer tankene mine omkring forskjellige ting. Folk spør meg om de mest deprimerende sangene mine, og lurer på om jeg var deprimert da jeg skrev dem. Vel, ja. Som alle. Alle er deprimerte nå og da. For noen er det fem minutter per dag, for andre fem timer. Av og til mister du troen på alt, og ser ikke poenget med ting. Det er naturlig, fastslår han.

Uperfekt perfekthet
Wynn brukte to uker på å spille inn Static Transmission, og ytterligere to i mikserommet. Han skrev tredve låter, spilte inn tyve og valgte til slutt de elleve han syntes passet best sammen.

– Jeg liker å spille inn musikk. Folkene jeg har rundt meg er veldig tilpasningsdyktige, og vi lar ting komme naturlig. Eksperimentering oppmuntres. Jeg har laget plater tidligere hvor jeg har strebet etter perfeksjon, hva nå enn det er. Det er bare de siste årene jeg har innsett at det mest uperfekte er det som er perfekt. Det blir forferdelig kjedelig, sier Wynn.

Han mener at om en låt er bra, tåler den hvilken som helst behandling.
– Du kan spille den langsomt, fort, synge den på norsk, kaste den ut fra en bro for å se hvor høyt den spretter, ramser han opp.

– Ikke slåss mot musikken. Hvis du planlegger å rocke for harde livet, og det ikke ligger for deg akkurat den dagen, så vil du høres falsk ut. La låtene slepe deg rundt omkring – ikke motsatt. Ikke tving ting til å skje – la tingene gå sin gang. Det høres ut som livsfilosofien til en gammel hippie, men den fungerer ganske bra. Kanskje hippiene hadde noen smarte ideer likevel, smiler Wynn.

Tidligere norgesvenn
Musikken hans er høyt skattet av en betydelig mengde norske musikkelskere.

– Et land som gjør Leonard Cohen og Nick Cave til superstjerner og Madrugada til et av sine toppband, er kanskje litt på den mørke siden av musikkskalaen. Jeg passer nok ganske godt inn i så måte. Musikken min er ofte mollstemt, og fortellingene har ikke alltid en lykkelig slutt. Jeg tror slike ting er mer forståelig i Norge enn i Los Angeles, sier Wynn.

På begynnelsen av nittitallet turnerte han land og strand. Så kom en ganske lang periode hvor han unngikk Norge etter beste evne.

– Norge var det beste stedet for meg å spille i hele verden. Det gikk så bra her at jeg ble referert til som, eh, Noerges-ven…? Folk begynte å spørre meg om jeg noensinne spilte andre steder. Så i en periode hadde jeg ikke særlig lyst til å spille her, men nå begynner den å komme seg igjen, forsikrer Wynn.

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer