Scroll To Top

Make Up The Breakdown – Kanadisk rockvarme

Plater 14. mai 2003
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Hot Hot Heat er tilbake med sin andre fulle langspiller etter at Scenes One Through Thirteen dukket opp i 2001. Gruppen har blitt sammenlignet med størrelser som The Cure, XTC og The Clash, og er et av de mange navn som er utpekt som rockens redningsmenn av britisk musikkpresse.

Og en redning kan det i dette tilfellet faktisk bli! Om det er en stykke frem til Hot Hot Heat kan skryte på seg å spille i samme liga som de forrenevnte gruppene, så er de i alle fall et godt stykke på vei med denne utgivelsen. På Make Up The Breakdown leverer bandet periodevis helt glitrende happyrock.

Selv om det ikke er alt på denne platen som er like interessant, er det som er det til gjengjeld tett opptil årsbeste for rocken. Låtene er akkurat så catchy og lette at de fester seg etter et par gjennomhøringer.

Nå skal det sies at her trengs et par runder i spilleren for å gjøre et minnerikt inntrykk. Delvis fordi vokalist Steve Bays synger mer med seg selv enn sammen med resten gruppen. Låtene hvor dette skjer gis et litt rotete inntrykk. Men etter litt tilvenning fungerer også disse greit.

Skivas beste spor kommer når de slipper seg løs og rocker ting opp, som i No, Not Now. Dette bidraget har et hyggelig åttitalssound som bygger opp under de tunger som mener at dette slekter på The Cure. Men likheten er likevel ikke så stor at det de kan anklages for å kopiere andre. Hot Hot Heat ligner først og fremst på seg selv, hvilket de bør forsette med.

Gruppen har ellers valgt å gå nye veier i forhold til hva de serverte på debutplaten. Bandet fremstår eksempelvis ikke så utpreget punkete som det var tendenser til sist. Singelen Bandages bikker tvert i mot over til å bli – nesten i overkant – popete. Men det svinger uansett av resultatet, som sammen med Talk To Me, Dance With Me utgjør ryggraden i denne platen.

Sett under et er dette altså et smukt album. Til tross for at det av og til dukker det opp middelmådigheter. Aveda er for å ta et eksempel en av de låtene som ikke er dårlig, men som heller ikke sier så mye. Den surrer og går, men makter ikke helt å danne et fengende nok tema til å krediteres i boken for store låter. Det finnes et par av denne varianten her, men de innslagene som skiller seg positivt ut, veier derimot godt opp for ujevnhetene.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer