Scroll To Top

Metallicas diskografi

Diskografi 8. juni 2003
Artister: Sjangre: , ,

Kill ‘Em All (1983)

Verden fikk seg en på trynet med denne hissige tassen av ei trash-metal plate. Debuten til Metallica viser et band så sultne, upretensiøse og lite interesserte i de kostymene og effektene datidens band var opptatt av, at det i dag kanskje er litt vanskelig å se for seg hvor spesielle de var.

Riffmestrene Hetfield og Hammett pumper ut klassikere som The Four Horsemen, Motorbreath, Jump In The Fire, Seek & Destroy, Hit The Lights, Phantom Lord og den enorme bass soloen til Cliff Burton, (Anesthesia) Pulling Teeth. En sann klassiker, til tross for den litt spede lyden og en Hetfield som knapt har blitt mann vokalmessig.

Ride The Lightning (1984)

Et langt steg fremover hva kreativitet og oppfinnsom låtsnekring angår. Albumet var et godt forvarsel på hva som skulle komme to år etter, med lange episke låter som det er helt utrolig å tanke på kunne komme bare et lite år etter den totalt annerledes lydende debuten. Kanskje ikke så sjokkerende som sin forgjenger, men albumet la i stedet grunnlaget for det som ville forandre heavy metal for all tid. Høydepunktene er For Whom The Bell Tolls, Creeping Death og Metallicas første «ballade», Fade To Black.

Masters Of Puppets (1986)

Selve mesterverket som vil bli stående som en lysende påle både i Metallicas karriere, men også i musikkhistorien. Aldri før eller senere har man hørt en slik perfekt symbiose av kompromissløs metallisk hardhet og brutalitet. Låtene er laget på en slik måte at de er i sterk slekt med den klassiske musikkens konstruksjon; en enorm teknisk utøvelse av instrumentene og med noen av de sterkeste låtene noensinne laget av et metalband. Cliff Burtons siste plate og et selvskrevent medlem av platesamlingen til enhver musikkentusiast.
Se også egen omtale fra arkivet

…And Justice For All (1988)

Nok et steg videre på Metallicas stadig utvidede musikalske sti. Etter Burtons død fikk Jason Newsted stilllingen som bassist og stakkaren fikk knapt høre seg selv spille på sitt første album.

Produksjonen er nesten den tørreste i historien og bassen er så godt som borte fra lydbildet. Teknisk sett overgår plata alt bandet tidligere hadde gjort, og arrangeringen er nesten sinnssyk vanskelig. Til tross for at denne tilnærmede sykelige opptattheten av instrumental og arrangementmessig perfeksjon tar bort mye av umiddelbarheten, får man til tross store låter som Harvester Of Sorrow, Blackened, One, Eye Of The Beholder og tittelkuttet.

Metallica (1991)

Metallicas tredje og hittil siste sanne mesterverk, selv om veldig mange vil si seg uenig i den karakteristikken. Men til tross for de mange meningene blant gamle fans om at bandet hadde solgt seg, er den selvtitulerte plata (også kjent som The Black Album) et helt naturlig skritt videre fra forgjengerens tørrhet og tekniske briljans.

Metallica er alt hva …And Justice For All ikke var. Plutselig satt bandet med en ekte produsent som fikk ut det beste av hver enkelt i bandet. Hetfield skjønte at han kunne synge «på ordentlig» – i tillegg til å grynte og snøfte på en langt tøffere måte, Hammet ble presset til det ytterste i sine soloer, Newsted fikk lov til å bidra i langt større grad enn tidligere og Ulrich var nok bare glad for å kunne spille på en langt mer basic, men likevel på en tung måte. Plata er mørk, melodiøs, med utallige lag og kreative løsninger. Sangene var kortere og langt mer poengtert og plutselig som skapt for radio nå da det med ett var lov med «støymusikk» på radio. En enorm suksess, både salgsmessig og musikalsk.

Load (1996)

Etter tre år på veien og fem år etter forrige utgivelse, var Load ikke mindre enn en gedigen skuffelse. Borte var alt som man kjente og elsket ved Metallica. Ingen flere start og stopp sekvenser i arrangeringen, ingen flere fete riff – bare strømlinjeformet middelmådig heavy metal med forsøk på å være melodiøs.

Until It Sleeps er bortimot det eneste bidraget her som virkelig har noe å komme med. Med ett var det i Metallica-leiren kult med sørstats bluesrock, tatoveringer og image. Det var som om bandet fikk det for seg at hvis man tjente millioner på millioner av dollar, så skulle man også se ut som det. Til og med den klassiske logoen tok de vekk og erstattet den med en som så langt mer ordinær og «anti-metal» ut.

Reload (1997)

Dette albumet var som tittelen antyder en samling låter som ikke fikk plass Load på grunn av et gedigent utvalg materiale, og fremstår faktisk som en del bedre også. Fortsatt var bluesrocken i altfor stor grad til stede, men låter som Fuel, The Memory Remains, Unforgiven II og Fixxer var i hvert fall med på å heve nivået.
Se også egen omtale fra arkivet

Garage Inc. (1998)

1987-utgivelsen EP-en Garage Days Re-Revisited ble revet bort da den kom ut og ble en av de aller mest ettertraktede samleobjektene for Metalllica-fansen. Derfor syntes bandet det var en god ide å samle den utgivelsen pluss flere gamle B-sider med coverlåter av gamle helter på en egen CD. Samtidig var de vel spillekåte og bestemte seg også for å spille inn flere låter av gamle forbilder og legge ved denne i den samme utgivelsen.

Resultatet er Garage Inc., en tydelig liten vitamininnsprøytning for bandet til å gå tilbake til røttene igjen. Dessverre er det fortsatt mye av bluesrocken igjen på de «nye» låtene og det er nesten kvalmende å høre hvor opptatt Hetfield er av stemmen sin og det å synge korrekt. Men det funker greit på låter som Whiskey In The Jar, Turn The Page og Sabbra Cadabra. Først og fremst essensiell for fansen og for de som vil høre bandets glimrende versjoner fra åttitallet av låter som So What, Breadfan, Am I Evil?, Stone Cold Crazy og Last Caress.
Se også egen omtale fra arkivet

S&M (1999)

Forhistorien til S&M går helt tilbake til Metallica og Michael Kamens orkestrering av Nothing Else Matters som bandet selv var veldig glade i. Da den smått halvgale ideen om å lage en slags «greatest hits»-liveplate med symfoniorkester, var da Kamen den første de tenkte på.

Med tanke på bandets progressive og nesten klassiske bakgrunn fra sin tidlige periode, er og var ikke ideen så dum. Og det funket også for en stor del rimelig bra. Med den backkatalogen bandet satt med, så var det nok av topplåter og velge i mellom. Spor som Master Of Puppets og For Whom The Bell Tolls er som skapt for den massive lyden Metallica og The San Francisco Symphony skapte sammen på de to konsertene plata er spilt inn under. Likevel mest for fansen.
Se også egen omtale fra arkivet

St. Anger (2003)

Et gledelig og overraskende godt comeback fra et band alle, inkludert dem selv, trodde hadde gjort sitt. Selv med litt for mange låter på programmet, er det bortimot sensasjonelt å høre hvor sinte Metallica er denne gangen.

Tittelen skjemmer altså ingen. Lars Ulrich var en gang en mann som fikk unge gutter til å ville begynne å spille trommer, og etter denne plata skal du ikke se bort i fra at antallet trommiser i verden vil øke igjen. Plata er en utstrakt hånd tilbake til gode gamle dager, og til og med den nye logoen er en sammenspleising av den originale og den som kom med Load. Metallica er død, leve Metallica!
Se også egen omtale fra arkivet

Se også Metallica: Folkets band

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer