Scroll To Top

St. Anger – Monsteret har våknet fra dvalen

Plater 8. juni 2003
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Hadde man ligget i koma i ti år og våknet opp til amerikanernes tiende album St. Anger, ville det ikke vært helt på jordet å anta at det var oppfølgerplata til Metallica (The Black Album). Årets kanskje mest overraskende comebackalbum er etter undertegnedes ydmyke mening nemlig den moralske oppfølgeren til bandets største suksess.

St. Anger sparker så rompe at det må være lov til å tørke en tåre for gamle fans som har holdt ut tolv år med pretensiøse tulleplater og overfladisk imagebygging. Metallica er tilbake!

Du har sikkert allerede hørt tittellåten, for øvrig også første singel ut på markedet. Det er helt klart det mest opplagte singelvalget fra St. Anger. Til tross for at den levende trommemaskinen Lars Ulrich bruker de doble basstrommene sine for alvor for første gang siden 1988, er den det eneste innslaget blant de elleve låtene som har noen spesiell radiovennlighet ved seg. Det er i tillegg den eneste låta der James Hetfield synger noe som er tilnærmet «emosjonelt», i et spor med et refreng som sitter enkelt i øret allerede ved første gjennomhøring. Samtidig er den så aggressiv som vi kanskje ikke har hørt bandet siden debuten tilbake i 1983.

Man kan nesten høre fråden stå ut av kjeften på Hetfield når han bjeffer «I’m madly in anger with you». Personlig har vi ikke hørt mannen så forbanna og fokusert siden Sad But True. St. Anger er på en måte den helt typiske brobyggeren mellom yngre mennesker som har vokst opp med Until It Sleeps og nyere nu-metal band, og den eldre garde som satt og digget klassikeren Master Of Puppets tilbake på åttitallet. Nå er det neppe noen garanti for at gamle travere vil ønske årets plate velkommen tilbake etter å ha bitt i seg både Load og Reload i de tolv årene som har gått siden Metallica – eller gjerne også siden …And Justice For All. Til det er plata muligens for mye i slekt med nettopp det siste tiåret.

Men når det er sagt, så er det først og fremst mye godsnask i vente for den som plugger i denne plata og legger bort gamle fordommer. Borte er den tidligere overperfeksjonistiske puddel-produseringen til Bob Rock. Av en eller annen grunn så har også han våknet opp fra dvalen og innsett at Metallica først og fremst er et kompromissløst metalband og ikke en gjeng sosselodder med puter under armene. Kanskje er det fordi han har stilt opp på bass på det meste av låtene på plata (Robert Trujillo kom først med etter at det meste var spilt inn, red.anm.)?

Produseringen er flat og nesten tørr, men samtidig hugger det skikkelig i noen av de råeste gitarriffene Kirk Hammett og Hetfield noensinne har produsert. Det hører man allerede under første låt Frantic, som har et sånt «instant hook» i gitarriffet som var med på å gjøre bandet til den ultimate musikken å bange hodet til på åttitallet.

Om vi ikke hele veien får låter av typen «klassiker» på St. Anger, så gjør ikke det så mye. Muligens vokser de likevel inn over oss etter hvert som tiden går. Men låter som tittelsporet, nevnte Frantic, Some Kind Of Monster og Shoot Me Again, der vår mann Hetfield erklærer «Shoot me again, I ain’t dead yet» (ganske så treffende for en mann med det meste å forsvare), er perler som vil stå seg godt i historisk lys. Det eneste virkelige problemet til albumet er at gutta har presset inn altfor mange låter i forhold til hvor lange de er.

De fleste låtene ligger på en lengde som tilsvarer bidrag hentet fra Master Of Puppets, men forskjellen er at sistnevnte hadde bare åtte stykker på programmet og klokket inn på 54 minutter. St. Anger er tyve minutter lengre. Der det gamle mesterverket bare hadde geniale låter, er det fåtallet på årets verk som er i nærheten av gamle bragder. Med tanke på at Metallica kanskje aldri har vært tyngre, villere og med mindre varierte låter, så er det ikke vanskelig å forstå at det kan bli noe slitsomt å høre på hele plata i et jafs.

Utover det er det ikke mindre enn en fryd å høre hvor sultne gamlegutta er. Gjengen makter mye av det de var så gode på før; nemlig det å gjenskape seg selv og musikken sin til noe litt annerledes enn det de har levert tidligere. Det er umiskjennelig Metallica som kommer ut av høyttalerne, men likevel har man liksom aldri hørt nettopp dette før. Verken fra dem selv eller fra andre.

Det er lite musikk blant moderne storselgere som høres så genuint ekte ut som det Metallica leverer på sitt åttende studioalbum. Som før nevnt er også den tunge aggressiviteten noe som preger dette albumet. Det er faktisk ikke vanskelig å bli hissig av å lytte på dette materialet. Som en noe søkt sammenligning, satte Panoramas mann på litt god hardcore fra Snapcase og deretter tilbake til Metallica anno 2003, bare for å kjenne på om det vekket noe av den samme aggresjonen. Og overraskende nok var det ikke store forskjellen. Mennene i svart har plukket til seg det beste fra både hardcore, nu-metal, sin egen trash-metal-bakgrunn, og sydd det sammen til et album som inkorporerer det beste fra Master Of Puppets, Metallica og Reload.

Til tross for en noe varierende kvalitet på låtmaterialet, er St. Anger ikke mindre enn en liten seier for disse gutta som lenge så ut til å være helt på ville veier, både musikalsk og i forhold til sine egne fans. Det er tale om en maktdemonstrasjon som det er vanskelig å se for seg vil bli forbigått både innen den tyngre delen av musikken og blant de artistene som tilhører toppdivisjonene rent salgsmessig i år. Denne gjengen tar rotta på hvem som helst, og det er slik vi liker å se og høre dem. Velkommen tilbake Metallica, dere er tilgitt!

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer