Sumday – Innbydende nok – igjen
Som på de tre foregående utgivelsene fra dem, så vel som fra beslektede band som The Flaming Lips og Mercury Rev, er det i utgangspunktet lite å sette fingeren på her. Grandaddy låter like fordømt perfekt som de alltid har gjort. Kanskje i enda større grad enn før. Men holder det helt til mål?
Oppskriften er definitivt ikke like ny og heller ikke like oppsiktsvekkende som den var for fire-fem år siden. Produksjonsmessig har Grandaddy lagt seg på en stil som de sammen med de to nevnte gruppene synes å ha hatt monopol på gjennom de siste årene. Selv om en rekke andre aktører utvilsomt har latt seg inspirere av dem, er det få som klarer å matche de tre store på feltet.
Problemet går mer i retning av at platas to første innslag, førstesingelen Now It’s On og I’m On Standby (treffende tittel!), begge låter så umiskjennelig likt mye av Grandaddys tidligere materiale at jeg tar meg i å nynne med på refrengene fra Hewlett’s Daughter og The Crystal Lake. Fine låter det forsåvidt, men disse var tross alt å finne på forgjengeren The Sopthware Slump, så hva gjør den følelsen her? Når det samme skjer videre utover i resten av albumet, sier det nesten seg selv at bestefedrene gjentar, eller snarere kopierer, seg selv i litt for stor grad enn strengt tatt ønskelig.
Ikke det, Sumday inneholder en rekke enkeltinnslag som utvilsomt står støtt på egne ben. Låtmaterialet til sjefsbestefar Jason Lytle er så til de grader etter boken gjennomført at det er vanskelig, for ikke å si umulig, å ikke like de herlige tonene som strømmer ut fra høyttalerne. Materialet fra dette albumet vil nok nettopp av den grunn lett finne veien til radiostasjonenes (kommersielle som ikke-kommersielle) spillelister i tiden fremover. En kommersiell hit (eller tre?) må riktignok i første omgang til for å gjøre menigmann oppmerksom på «stilen». Men når så har skjedd – og det vil det før eller siden – kommer garantert trekløveret Grandaddy, Mercury Rev og The Flaming Lips til å stå i spissen for en ny variant av det forslitte begrepet FM-rock. Forskjellen fra gamle dager (syttitallet) er at denne utgaven er skapt for et nytt årtusen.
Sett under ett glir ellers låtene på Sumday nesten umerket inn i hverandre, og blir så like hverandre at det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Og minst like vanskelig å skille dem fra saker Grandaddy – og sett litt i perspektiv; også Lips og Rev – har levert tidligere. Dette til tross for platas beste innslag; lekre Now It’s On og nydelige The Final Push To The Sum – henholdsvis åpnings- og avslutningslåt på Sumday.
Men den endelige konklusjonen må bli at totalt sett blir nok dette litt småkjedelig. For har du eksempelvis The Sophtware Slump, Deserter’s Songs eller Yoshimi Battles The Pink Robots (eventuelt alle tre) i samlingen fra før, kan jeg ikke helt se poenget med å også sitte på denne. Dersom du ikke trenger enda mer pompøs og herlig popmusikk fra solfylte California da?
